Vårt første Hanukkah-party

Før jul fikk vi en invitasjon til "The 12th annual most Hanukkah-party" hos Janie og Steve langt ute i Carmel Valley. De er venner av Naomi og Seth, og jeg ble kjent med Janie ved å jobbe sammen med henne under den jødiske matfestivalen i høst. De har hvert år siden barna deres var små, samlet mange venner til Hanukkah-party hos seg.

Fra høyre mot venstre: Janie, Naomi og jeg på matfestivalen

Vi visste ingenting om Hanukkah, annet enn at det er en jødisk høytid, og at den ofte skjer i desember. Vi fikk forklart at det også kalles en lysfest, den er en bevegelig høytid slik som vår påske, og at den varer i åtte dager. I år sammenfalt den veldig bra med julen vår. Siste dag i Hanukkah var tredje juledag, og det var da vi skulle samles.

Glade vandrere på en to-timers tur. Aksel trengte litt drahjelp.

Liten gutt i storebrors jakke

Invitasjonen omfattet også en oppfordring til å være med på en gåtur tidligere på dagen. Vi kastet oss på hele familien, og gikk en flott tur i variert terreng i Garland park. Vi så Redwood-skog, gikk høyt opp og langt ned i dalen og høydepunktet for Aksel var da vi snublet inn i en over én meter lang klapperslange. Død, heldigvis. Den var blitt slått ihjel. Sannsynligvis av skremte turgåere.

Trær med langt Humlesnurr-aktig skjegg er det mange av her

Til festen kom det rundt førti mennesker. De hadde et stort, flott og egenhendig bygget hus som lå over tre kvarters kjøring unna oss. Fantastisk utsyn over tilsynelatende uendelige heier og skoger i det som etterhvert har blitt umiskjennelig California-landskap for oss.

Gutta i hagen til Janie og Steve

Alle hadde med seg til spleiselag, og det var gode salater, Chili con carne med "maisbrød" og desserter. Vi hadde med hjemmebakte rundstykker, og det skal ikke mer til å bli en snakkis her borte. De om har fått av hjemmebaksten vår, nevner det til mange andre. Det er tydeligvis en stor prestasjon å klare å bake gjærbakst her. Fint for oss!

Seth er en god forteller. Rabbien med rødt Hanukkah-slips

 Utpå kvelden skulle Hanukkah markeres ved at rabbien skulle fortelle historien om jødene som ble nektet å gå i tempelet for å be og ha tente lys, om oljen til lampen i tempelet som ble helt ut, om den lille krukken med olje som ble reddet til gjeninnvielsen av tempelet, som holdt til å brenne i åtte dager i stedet for én dag som mengdan olje skulle tilsi, og om at man i løpet av de åtte dagene fikk tak i nok olje til at lampen igjen kunne være tent hele dagen. For de av dere som er vitebegjærlige, er det mer om Hanukkah her: Wikipedia om Hanukkah

Andre bidro med sang og gitar, og lysene i de tradisjonelle ni-armede lysestakene - Menoraene - skulle tennes. Alle familiene hadde med seg en Menora hver. Ett lys for hver dag i Hanukkah, og det niende lyset skal etter tradisjonen brukes til å tenne de andre lysene med.

(Litt Simen), Alex, Helene, Aksel og Maya

Grepet av stundens alvor

Aksel syntes dette var en fantastisk fin høytid. Tenk å få være med på å tenne så mange stearinlys på én gang! Og så var det barna og ungdommene som skulle gjøre det - ikke de voksne! For han som i fjor gledet seg over en julekalender hvor han fikk ett telys for hver dag, falt denne festen virkelig i smak. Han lurte på hva en jøde egentlig er (som kunne få feire på en så bra måte). Jeg tok den korte versjonen og forklarte at jødene tror på Gud og ikke Jesus, mens der vi kommer fra tror vi på både Gud og Jesus. Det syntes han var fint å høre, for "Da kan jo vi velge, da!" Så vi får se om han ønsker å konvertere etterhvert. Det fristet i hvertfall der og da.

Aksel hjelper Janie med den aller siste, mest vinglete Menoraen

Vi kom i prat med mange interessante mennesker den kvelden; musikere, lærere, leger, dekanen på juridisk fakultet her i Monterey, professorer og mange fler. Noen hadde vært i Norge for mange år siden på haiketur, andre skal til Norge på besøk til sommeren. Noen har vi allerede fått nye invitasjoner til, mens andre var hos oss på nyttårsaften. Kretsen vår utvides stadig, og det er utrolig hyggelig. Samtidig vil det jo kjennes enda tyngre når man skal dra herfra. Det er prisen å betale for å involvere seg. Og det ønsker vi jo virkelig å gjøre.