Simen erkjenner

Etter nyttår gikk det litt tregere å komme i gang igjen med venner enn det ville gjort hjemme. Ikke mer enn to-tre dager, men det var nok til at han ikke syntes det var så stas å komme i gang igjen. Og hvis man legger til "hang-over-faktoren" som følger av å ha vunnet festen på nyttårsaften og startet skolen 2. januar, er kanskje den følelsen av nedtur forståelig for flere av oss?

Men nå har det løsnet. Hang-overen er kurert. Han har vært sammen med venner. Litt i går etter skolen, men ikke så mye. Var litt engstelig for å trenge seg på der han helst ville være, og kom tidligere hjem enn både han og jeg ventet. I dag var han borte såpass lenge at han måtte hentes til sen middag. Og i kveld kom erkjennelsen.

"Nå skjønner jeg hvor fælt det må være å ikke ha noen venner eller noe sosialt liv. Det må være ganske så mørkt. Man blir liksom tappet for energi. Hvis man går på skolen og ikke har noen venner, er det ikke noe å glede seg til. Og da er det ikke lett å gjøre det bra på skolen heller. For da er du ikke så trygg og trives ikke, og da tenker du liksom: hva er vitsen? Når du ikke har noe sosialt liv, mister du på en måte energien til å ville gjøre andre ting også. Jeg er så glad for at jeg har venner."

Simen gjør det bra på skolen. Han trives og han har et sosialt liv. I morgen skal han igjen være sammen med venner. Og om et halvt år skal han hjem til de beste vennene han har. Han ser enda bedre nå hvilken verdi de har alle sammen. Hvilken innsikt å ha med seg for en gutt på 12 år! Denne praten alene gir mening til året og oppholdet her borte.