Halvveis

I dag er det 8. januar, noe som betyr at det er akkurat seks måneder siden vi kom til California. Det har vært seks raske måneder. De har vært tettpakket med inntrykk, erfaringer, reiser og opplevelser. Kort sagt læring på mange ulike plan for oss alle sammen.

Med jula og det lange, deilige besøket hjemmefra som bakteppe, samt hverdagen som kom så brått igjen for barna, er det ikke rart at de synes det er helt greit at vi runder halvveis-bøya. De savner naturlig nok alle dere menneskene der hjemme. De savner å kunne være seg selv fullt ut. Savner nyanser, fortrolighet og dybde i vennskapene sine. Savner gjøremålene der hjemme. Simen savner faktisk også vinteren - han sa på stranda i går at han synes det er mye fint med vinter selv når det ikke er snø.... Det ble nok uttalt like mye som et forsvar for hjemlandet som et virkelig savn av kulde og mørke, men det var et tydelig uttrykk for at vi ikke skal snakke for mye akkurat nå om hvor bra det er her i forhold til hjemme når det handler om været....

Jeg kjenner det som om følelsene våre og hodet vårt fungerer litt på samme måte som havet. Det er kanskje derfor mange får en sånn forunderlig indre harmoni av å sitte og se utover havet. I all slags vind og vær. Det kan være solnedgang i havblikk. Det kan være ruskete, og havet koker. Eller det bare ruller jevnt av gårde.

Og den bølgen som var så sterk og mektig på vei inn på stranda, blir til frådende skum som ikke har så stor kraft på veien ut. Der møter den kanskje en enda høyere og kraftigere på vei inn, og blir med et stykke på veien, før de gir etter og tar følge ut igjen. Jeg skal ikke tillate meg så altfor mye filosofi og metaforbruk, det skal ikke bli for høytravende. Men sannsynligvis kommer det til å gå litt opp og ned, det også...

Men det som er sikkert, er at følelsen av tiden som går, er akkurat som havet og bølgene på strendene vi har blitt så glad i. Noen dager tikker langsomt av gårde, ukene kan gå unna som et svisj, og vips - så er vi noen måneder nærmere hjemreisen.

Og selv om vi gleder oss til å komme hjem, er det så mye bra som vi skal ha med oss før det. Det kan være en utfordring for ungene å balansere savnet av alt det gode der hjemme med at det kan være bra her samtidig. Men man trenger ikke nedgradere ting her for å vise tydeligere hvor sterkt man liker alt hjemme. Det snakker vi mye om.  Og forhåpentligvis blir det seks nye måneder her med mye bra innhold også i barnas øyne. Kanskje det da blir vanskelig å reise fra alt her. Og balansen vil kunne få en overvekt i motsatt retning på vei tilbake til Norge.

Alle snakker om at det er det andre året man er ute som er det beste. Det kan jeg godt tenke meg av mange årsaker. Men for oss var valget ett år borte eller bli hjemme. Og selv om det var mye jobb for å komme seg av gårde, og det helt sikkert blir krevende nok å komme seg ordentlig hjem igjen, er i hvertfall halvårs-statusen at alle "ups-and-downs", prøvelser og seiere - det er vel verdt det!