Kaibab.

Det ser omtrent helt umulig ut. Det er praktisk talt loddrett utfor. På avstand ser det risikabelt ut. Utsatt. 

Stien ned fra Yaki Point på the East Rim og ned i dypet, må forsere stup og sykt bratte skråninger. Jeg er alvorlig i tvil om barna er klare for dette. Jeg spør flere, inkludert parkvakter, om turen ned er tilrådelig. Is it exposed? Alle mener det skal gå bra.

Kaibab trail starter på platået øverst til høyre. Den krøker seg langs det hvite bergetomtrent til der skyggen treffer ryggen.
Deretter følger den eggen nedover mot knausen til venstre. Avstanden bort til ryggen er en håndfull kilometer. Alt ser skrekkelig bratt ut og eggen virker knivskarp.

Vi parkerer bilen på morgenkvisten, tar shuttle-bussen ut til Kaibab trail head, ordner sekker og vann og rusler bort til kanten. Formaningen til ungene var: Hold dere på stien.

På toppen. Det er langt ned. 1800 meter på det meste.

Dagen før så vi stien på 4-5 km avstand. Den virket puslete. Dessuten er perspektivet litt rotete og upålitelig. Det tøyser med deg. Alt klemmes flatere "innover i bildet". Inntrykket var at vi på stien burde lene oss inn mot fjellet hele tiden, ellers ville vi skli utfor.

Det er nesten noe umulig, Donald Duck-aktig over nedstigningen. 

Nå, ved starten av stien, så vi at den var fortaus-brei, oppbygget og veldig god. Det første, umulige stupet håndteres på en elegant, Trollstigen-aktig måte.

I bunnen av de første slyngene. Det er et imponerende byggverk.

Når vi først er på stien, virker den trygg. Ungene er fullstendig komfortable og går raskt nedover.

Aksel til høyre. De små føk avgårde og måtte hele tiden vente på oss voksne. Vi labbet sakte nedover med åpen munn og kameraet i hånda.

Enkelte steder er det likevel utsatt og når de minste løper langt foran og ute av syne, er det ubehagelig. En ny alvorsprat, og alle blir "enige" om at vi går sammen og holder oss unna kanten på stupene.

Første skikkelige stoppested, Ooh-aah point. På baksiden av steinene går det rett ned. Langt. Men utsikten er fin.

Utsikten er eventyrlig. Instiktet forteller at du må holde øye med føttene dine og stien foran deg. Samtidig er det helt nødvendig å løfte blikket. Se rundt seg og virkelig kjenne at vi er nede i dette magiske og uvirkelige stedet.

Rasteplassen ved Ooh-Aah Point til høyre i bildet

Vi blir små her. Folk som står på kanten, høyt der oppe, blir små som mauer. Enda lenger vekk blir folk for små til å synes. Og fremdeles er denne plassen mye større. Ikke rart at mange søker seg hit.

Mange steder var stien bygget opp med kantstein. Aksel elsket å hoppe fra steinblokk til steinblokk.

Dessuten er formene så ukjente. I hvertfall for oss. De ser brettet ut, rette linjer forbundet med hverandre. Massevis av linjal-streker i noe slags merkelig matematikk. Og et fullstendig fravær av myke, runde, feminine former. Det er lite Rondane og Agder-heier. Alt er dannet i skjør og råtten geologi. Selv om berget er hardt mot fingrene, tipper jeg det knuser lett under en hammer.

Det flater ut på Cedar Ridge. 

Vi raster under et tre. I skyggen, sammen med oss, er et følge med Taiwanesere.
"Next year, we are going to Norway" sa de.

Etter et par timers sakte gange, kommer vi ned til Cedar Ridge. En ordentelig rasteplass med do og greier. Øverst oppe fra kanten ser plassen bitteliten ut. Tilsynelatenede skulle vi balansert på en tynn egg hvor vi måtte binde fast ungene til lunsj. Men når vi faktisk sitter der nede, er det romslig. Vi finner skygge under et tre, og deler på vann, bagels og sjokolade.

Simen har et nesten-uhell, men henter seg greit inn.

Bakover

Cute chicks in the canyon.

Litt fotgrafering ute på pynten, også snur vi 180 grader og går samme vei tilbake.
Et eventyr som kan anbefales. Med litt bedre tid og mer krutt i beina, er det enkelt å komme seg helt til bunns i dalen. Helt ned til elva. Parkvaktene vil helst ikke ha folk ned og opp på samme dag. Det er som Skålatårnet i sterk varme. Strevsomt, men absolutt mulig, med andre ord. Men det får bli en annen gang.

Aksel er klar for bilen. Flott murverk.

Vel opp igjen var det blitt ettermiddag. Vi bordet vår Nissan Armada, satte på en god tegnefilm og fortsatte mot Page, Arizona, på grensen til Utah (Eller Utta, som Simen foretrekker).

Grand Canyon

Dette er stort.

Første møte med stor utsikt. Aksel må sette seg.

På ett vis er Grand Canyon bare enda en park, enda et flott sted inne i landet. Et sted alle har hørt om og sett bilder fra.

Familiebilde på kanten

Som norsk turister er vi blaserte. Kystriksveien, Sognefjellet og Måbødalen vaksinerer oss liksom. Natur er vi så gode på at andre sine fjell og daler ikke frister. For mange blir det heller storbyer, strandliv og vingårder.

Men så er altså slik at mye av landet rundt her vi bor, det er så annerledes. Tørt og skrukkete, så ugjestmildt at det nesten er farlig. Som om det aldri hadde regnet i Etnedal siden Jesu tid. Eller om hele Tonsåsen var en skog av jokka-palmer. Det store er så mye større og det lange er så innmari langt og alt er så himla inntørket og gammelt.

Fine damer

Man jobber litt med seg selv, og så gir man seg simpelthen over. Norsk natur er flott, men den er noe helt annet. Et helt annet sted med en helt annen feeling. Jeg elsker sørvest-USA. Det er spektakulært på sin helt egen, unorske måte. En helt egen kanal. Jeg digger det, og vil være i det mest mulig. Vi er tidsnok tilbake i Østmarka.

Det er tett med utsiktsplasser langs kanten

I denne andre verdenen, er det ett sted som skiller seg ut med aldeles uforklarlige dimensjoner. Et ekte under. Grand Canyon er så stort og vakkert, at det første møtet nesten blir litt mye.
Veien ut til dette stedet går over en lang slette kledd med furuskog. Det er ikke noen forvarsler. Ingen ser hva som venter før du praktisk talt er på kanten av stupet.

Nordover, på den andre siden.

Amerikanerne får ikke nok av denne plassen. De kommer i titusner hver dag. Det er et fantastisk sted.

Utstikkeren øverst til høyre, heter Yaki Point og er utgangspunkt for en av stiene ned i dalen; The Kaibab Trail.
Stien følger delvis ryggen, Cedar Ridge, nedover mot den lille toppen. Høydeforskjellen i det lyse partiet øverst,
 er ca 300 meter. Dagen etter var planen å gå ned så langt vi orket. Bratt og skummelt.

Jeg tipper de fleste kjenner ydmykhet og undring når de møter dette. Jeg gjorde iallefall det. Selvfølgelig kan hele naturfenomenet forklares med geologi, klima, tidens tann og den slags. Den store elva som drar med seg all stein og jord og lager en kollosal grøft. Men det blir nesten irrelevant. Det er for stort og for vakkert. Også er det dessverre slik at bilder ikke riktig strekker til. De viser farger og former, men de juger om størrelsen, om målestokken, fordi alle referanser forsvinner.

Seks om ettermiddagen. Folk samler seg for å se sola gå ned.

På tur; Niste langs veien

Vi kjørte utrolig mye og langt i løpet av ferien vår. Hele 2300 miles ble visst fasiten. Nesten som hjemmefra Oslo og helt til Nord-Afrika. Veiene var gode. Vi kjørte mange strekk som var fascinerende lange og rette. Alltid mye flott landskap å se på, og når veiene er rette, får sjåføren også med seg mye. Og med Mac`er stappfulle av filmer samt iPad og iPhones med spill, var det ikke mye klaging fra baksetet.

Gamle Route 66

Det vi i Norge imidlertid slår amerikanerne på langs veien, er både rasteplasser og veikroer. Det er lett å få seg mat og drivstoff i Norge. Om det er resultatet av vår aktive distrikts- og sysselsettingspolitikk, vet jeg ikke, men forholdene er omtrent diametralt motsatt her i USA. Milevis mellom bensinstasjonene ofte. Og jeg tror vi så totalt en håndfull "rest-areas" hvor man kunne stoppe og spise matpakke langs alle de 2300 miles vi kjørte. Ble du sulten, måtte du rett og slett ta av fra high-way`en eller interstate`n og kjøre etter skiltene til mat. Mat = fast-food-kjedene. Gjerne alle på ett område. Lenge leve konkurransen. Vi prøvde de fleste variantene i løpet av ferien; KFC, Burger King, Wendy`s - kanskje alt utenom MacDonalds.

Vi trengte bensin...

....men måtte nok lete litt til....

Langs et øde slettelandskap trengte vi både bensin og mat. Det var varslet at det var langt til neste, og andre behov gjorde seg også gjeldende i baksetet. Dessuten var filmen der bak nettopp ferdig, så det passet bra med pause. Seligman, het stedet vi tok av fra interstate`en. "Tar du bort l-en, blir det som en norsk `Seigman` i stedet", sa Simen.

...og enda litt før vi fikk fylt tanken i Seligman.

Det viste seg at vi tok av på nær historisk grunn; det var her gamle Route 66 gikk. På veien til fast-food`en var det et skilt som vekket nysgjerrigheten vår.  Det dukket opp et kombinert motell og restaurant - midt i ingenmannsland. På skiltet ble det reklamert med norske eiere. Dette, samt at de skrøt av å ha supergod pizza, gjorde at vi bestemte oss for å spise her og finne ut litt mer.

"Norwegian owned, Wi-Fi, HBO, Pets" - vi måtte jo bare stoppe og finne ut hva dette var!

Ekte retro, og dollarsedler på veggen med påtegnede hilsener til vertinnen 

Fri tilgang og self-service på dispenser-brus. Et par stykker som var i himmelen av den grunn!

Vi var alene som lunsj-gjester der inne. Bak disken stod ei norsk dame som het Anne-Lise. Hun hadde emigrert til USA allerede på 60-tallet, og hadde kjøpt dette stedet og drevet det i rundt ti år. Kjempegod pizza, sjarmerende retro lokaler og slitt interiør. Motell-delen var overraskende stor, og jeg tenkte at det måtte være litt av en jobb å holde dette i gang. Det var tilsynelatende nemlig eierinnen selv som gjorde alt.

Svinge pizza-deig, re opp senger, drive butikk og holde party for MC-turister

På spørsmål om hvordan dette kunne gå rundt etter at Route 66 ble lagt utenom Seligman, svarte hun at hun hadde avtale med et selskap som arrangerte motorsykkelturer langs gamle Route 66 - spesielt Harley Davidson-klubber. Stedet bar preg av å være rettet mer inn mot lystige lag enn barnefamilier. Hun hadde også hatt mange norske gjester opp gjennom åra. Noen som kjenner seg igjen??

Ingen unnskyldning for ikke å synge på norsk her i gården!

I tillegg kunne stedet skryte av at det var her "Cars"-filmen ble tatt opp. Så da så. Hvem bryr seg om at stedet var totalt øde og het noe som lignet på Seigmann?

"Cars" 

Flotte kvelder

Ved Stillehavet

Stunden rundt solnedgang er fin. Mange av de lokale rusler ned mot sjøen. Tempoet er lavt og de fleste står  stille, ingen snakker høyt og alle ser vestover, ut i havet. Straks det er over, blir det mørkere, praten tar seg opp og alle går hjem igjen. 

Barnebursdagsfeiring i California

Aksel sosialiserer seg. Han har vært på bursdager hos barn i klassen. Noen har feiringer som vi gjør det hjemme - på et slags "Hoppe-loppe-land"(bare mindre og kjipere, men massevis av stas nok for seks-åringene) med tilhørende ferdigpizza. Noe oppgradert mat ved at foreldrene prøver å være bevisste på å ha bugnende fruktfat i tillegg til kaker og godtepose med hjem etterpå.

Bursdagskake-tårn

Så langt, ganske likt altså. Men når Liliana (Lili) i klassen fyller syv år, er det ikke en helt vanlig bursdag. Hun er enebarn av to foreldre som begge er født og oppvokst i Carmel. Veldig hyggelige mennesker som driver egen salong - han er frisør og hun er ansiktspleier og tar seg av hår som vokser andre steder enn på hodet.

Lili, syv år

Invitasjonen satte standarden; en bitteliten flaske med sand fra go`-stranda vår, og med et lite brev inni. Første gang Aksel har fått flaskepost! Lili skulle ha utebursdag. Ikke som på ball-banen på feltet eller i skogen ved lavvoen. Strand-fest ved Stillehavet. Møt opp ved trappa som går ned fra 13. gate, var beskjeden. Deretter ga løypa seg selv.

Beach-party 

Barna fikk begynne med å dekorere hver sin solskjerm - det var faktisk nydelig vær til å begynne med. Aksel kunne stått der og klistret og pyntet både under og over skjermen i timevis, så han trengte litt veiledning over til matfat og det andre som skjedde.

Vær så god - spis!

Her var det virkelig lagt vekt på god og sunn bursdagsmat med frukt-grill-spyd, grønnsaker og oliven, grove sandwicher... Både til foreldre og barn. Bare kaka til slutt var annerledes og dekket med et karamellisert sukker-lag. Men du verden så godt! Jeg snakket med bakeren som også var til stede - en franskmann fra Bourdeaux som startet bakeri og kaféer i området sammen med sin franske kone. Jeg må innrømme at vi har vært innom et par ganger siden bursdagen....

Mat og gave-bord. Pakker åpnes ikke sammen med giverne - de tas med hjem. Barna sender takkekort i etterkant til alle.

Aksel og smådamene

Foreldrene til Lili hadde hyret inn en profesjonell sandslott-bygger til å lage ting i sanden for og med barna. Sett i lys av at dette var uka etter den årlige sandslott-konkurransen i Carmel hadde vært avholdt, passet dette dobbelt bra. I hvertfall for de som er interessert i og fasinert av slike ting. Aksel er en av dem. Her var det både utstyr og knowledge å ta av. Og da må man benytte sjansen.

Sanden her er en blanding av strøsukker og melis. Nydelig!

Fin ramme rundt en bursdag

Aksel er imponert. Dette slår det å lage "grå-melk" på stranda hjemme!

Lili ble behørig feiret, og her følte gjestene at også de virkelig ble gjort stas på. Det slo meg også at disse som har levd hele livet sitt i nærheten av den paradisiske stranden her nede, fortsatt ser på den som nettopp det, og bruker den så ofte de kan. Jeg vet allerede at jeg kommer til å savne akkurat den.

Death Valley

Nådeløst.
I bånn ligger tilsynelatende en koselig innsjø. Men alt er rent, hvitt salt. 

Death Valley.
Varmest, tørrest, lavest.
Kanskje et sted uten liv, men absolutt interessant. Dypt fascinerende, til og med. Intenst.
Inntrykket er såpass sterkt at suget sitter fast. Vi må tilbake.

Sanddyner: En miniørken i ørkenen er første ordentelige stopp.

Vi beveger oss bare i utkanten av sandhaugene. Det er for varmt og for krevende å traske i løs sand.
Men guttene koser seg, hakker i den tørre leira og graver i sanden.

Hva som er så flott?
Det er i hverfall vanskelig å forklare med fotografier. Alt du ser er blå himmel, nakent fjell og masse grus og sand. Nesten som en fin dag i Rondane. Pent, men kanskje litt kjedelig(?)

Bedre enn på stranda? 

Full fart, ut i løse lufta med myk landing. 

Det åpne landskapet tryller med perspektivet. Jeg aner ikke hvorfor, men avstander forskyves. Tilsynelatende nære steder viser seg å være mange titalls kilometer unna. "Nå er vi snart der", tenkte jeg ofte, "vi skal bare bort til fjellryggen i enden av sletta". Vi ser stedet rett foran oss - likevel er det 30 kilometer igjen. Underlig.

Devils Golf Course. Amerikanerne er gode på navn. En uendelighet av skitne, harde klumper med salt.
De kjennes som skarpe, ruglete steiner.
Simen mente marerittet er å settes av med helikopter midt utpå sletta - uten sko. 

Uten regn, og omtrent uten vann overhodet, vokser lite. Berget og bakken er helt avkledt. Det tar litt tid før det synker inn hva det betyr. I en slags geologisk-estetisk forstand er alt liksom rått, helt nakent og pussig sårbart. Om det regnet bare litt mer, ville mye av magien forsvinne.

Badwater. Laveste plassen på den vestlige halvkule. 

Aksel koser seg. Dette er akkurat som en tur på stranda.

Salt. Mykt, fuktig og helt hvitt, nesten som snø. Solbriller var praktisk.

Merk skiltet. For de med godt syn: Noen spreke rabbagaster klatret opp skråningen til skiltet.
De står på baksiden og vinker ned til oss. Parkvaktene fikk nyss om stuntet, ble kraftig irritert
og kommanderte de ned. Tipper de fikk en skjennepreken. 

Alt det som fjellet og grunnen presser ut av stoffer og mineraler, mange av dem fargede, blir værende åpent i dagen. Ingenting vaskes vekk eller dekkes til. Åssidene er derfor mange steder malt i bleke pastellfarger.
Som kjemiker kunne jeg skrive mye om dette, om alt det rare vi kunne se og kjenne på. Men jeg lar være.

Hele siden av åsen er et malerskrin. Fargene er ikke tuklet med. Jeg lover. 

Artists Palette, kartet oppfordrer til en stopp her. Lett å forstå hvorfor.

Folka midt i bildet er halvveis oppe til pastell-eventyret i skråningen.

Dessuten er det massevis av åpenbare, kule sights. Steder barna koste seg og de voksne forundret seg. Sanddyner midt i dalen, saltavleiringer i tørrlagte innsjøer, trange canyons, rare og fargerike landskap. Selv etter en lang dag i dalen, var vi bare halvveis nede i lista over spennende gjøremål.

Tung velstand i baksetet: Puter og dyner i massevis. Ingen sak å ta en blund her.

Varmen tok på. Barna konket etterhvert ut, og vi fortsatte ut av California mot Vegas.