Death Valley

Nådeløst.
I bånn ligger tilsynelatende en koselig innsjø. Men alt er rent, hvitt salt. 

Death Valley.
Varmest, tørrest, lavest.
Kanskje et sted uten liv, men absolutt interessant. Dypt fascinerende, til og med. Intenst.
Inntrykket er såpass sterkt at suget sitter fast. Vi må tilbake.

Sanddyner: En miniørken i ørkenen er første ordentelige stopp.

Vi beveger oss bare i utkanten av sandhaugene. Det er for varmt og for krevende å traske i løs sand.
Men guttene koser seg, hakker i den tørre leira og graver i sanden.

Hva som er så flott?
Det er i hverfall vanskelig å forklare med fotografier. Alt du ser er blå himmel, nakent fjell og masse grus og sand. Nesten som en fin dag i Rondane. Pent, men kanskje litt kjedelig(?)

Bedre enn på stranda? 

Full fart, ut i løse lufta med myk landing. 

Det åpne landskapet tryller med perspektivet. Jeg aner ikke hvorfor, men avstander forskyves. Tilsynelatende nære steder viser seg å være mange titalls kilometer unna. "Nå er vi snart der", tenkte jeg ofte, "vi skal bare bort til fjellryggen i enden av sletta". Vi ser stedet rett foran oss - likevel er det 30 kilometer igjen. Underlig.

Devils Golf Course. Amerikanerne er gode på navn. En uendelighet av skitne, harde klumper med salt.
De kjennes som skarpe, ruglete steiner.
Simen mente marerittet er å settes av med helikopter midt utpå sletta - uten sko. 

Uten regn, og omtrent uten vann overhodet, vokser lite. Berget og bakken er helt avkledt. Det tar litt tid før det synker inn hva det betyr. I en slags geologisk-estetisk forstand er alt liksom rått, helt nakent og pussig sårbart. Om det regnet bare litt mer, ville mye av magien forsvinne.

Badwater. Laveste plassen på den vestlige halvkule. 

Aksel koser seg. Dette er akkurat som en tur på stranda.

Salt. Mykt, fuktig og helt hvitt, nesten som snø. Solbriller var praktisk.

Merk skiltet. For de med godt syn: Noen spreke rabbagaster klatret opp skråningen til skiltet.
De står på baksiden og vinker ned til oss. Parkvaktene fikk nyss om stuntet, ble kraftig irritert
og kommanderte de ned. Tipper de fikk en skjennepreken. 

Alt det som fjellet og grunnen presser ut av stoffer og mineraler, mange av dem fargede, blir værende åpent i dagen. Ingenting vaskes vekk eller dekkes til. Åssidene er derfor mange steder malt i bleke pastellfarger.
Som kjemiker kunne jeg skrive mye om dette, om alt det rare vi kunne se og kjenne på. Men jeg lar være.

Hele siden av åsen er et malerskrin. Fargene er ikke tuklet med. Jeg lover. 

Artists Palette, kartet oppfordrer til en stopp her. Lett å forstå hvorfor.

Folka midt i bildet er halvveis oppe til pastell-eventyret i skråningen.

Dessuten er det massevis av åpenbare, kule sights. Steder barna koste seg og de voksne forundret seg. Sanddyner midt i dalen, saltavleiringer i tørrlagte innsjøer, trange canyons, rare og fargerike landskap. Selv etter en lang dag i dalen, var vi bare halvveis nede i lista over spennende gjøremål.

Tung velstand i baksetet: Puter og dyner i massevis. Ingen sak å ta en blund her.

Varmen tok på. Barna konket etterhvert ut, og vi fortsatte ut av California mot Vegas.