Kaibab.

Det ser omtrent helt umulig ut. Det er praktisk talt loddrett utfor. På avstand ser det risikabelt ut. Utsatt. 

Stien ned fra Yaki Point på the East Rim og ned i dypet, må forsere stup og sykt bratte skråninger. Jeg er alvorlig i tvil om barna er klare for dette. Jeg spør flere, inkludert parkvakter, om turen ned er tilrådelig. Is it exposed? Alle mener det skal gå bra.

Kaibab trail starter på platået øverst til høyre. Den krøker seg langs det hvite bergetomtrent til der skyggen treffer ryggen.
Deretter følger den eggen nedover mot knausen til venstre. Avstanden bort til ryggen er en håndfull kilometer. Alt ser skrekkelig bratt ut og eggen virker knivskarp.

Vi parkerer bilen på morgenkvisten, tar shuttle-bussen ut til Kaibab trail head, ordner sekker og vann og rusler bort til kanten. Formaningen til ungene var: Hold dere på stien.

På toppen. Det er langt ned. 1800 meter på det meste.

Dagen før så vi stien på 4-5 km avstand. Den virket puslete. Dessuten er perspektivet litt rotete og upålitelig. Det tøyser med deg. Alt klemmes flatere "innover i bildet". Inntrykket var at vi på stien burde lene oss inn mot fjellet hele tiden, ellers ville vi skli utfor.

Det er nesten noe umulig, Donald Duck-aktig over nedstigningen. 

Nå, ved starten av stien, så vi at den var fortaus-brei, oppbygget og veldig god. Det første, umulige stupet håndteres på en elegant, Trollstigen-aktig måte.

I bunnen av de første slyngene. Det er et imponerende byggverk.

Når vi først er på stien, virker den trygg. Ungene er fullstendig komfortable og går raskt nedover.

Aksel til høyre. De små føk avgårde og måtte hele tiden vente på oss voksne. Vi labbet sakte nedover med åpen munn og kameraet i hånda.

Enkelte steder er det likevel utsatt og når de minste løper langt foran og ute av syne, er det ubehagelig. En ny alvorsprat, og alle blir "enige" om at vi går sammen og holder oss unna kanten på stupene.

Første skikkelige stoppested, Ooh-aah point. På baksiden av steinene går det rett ned. Langt. Men utsikten er fin.

Utsikten er eventyrlig. Instiktet forteller at du må holde øye med føttene dine og stien foran deg. Samtidig er det helt nødvendig å løfte blikket. Se rundt seg og virkelig kjenne at vi er nede i dette magiske og uvirkelige stedet.

Rasteplassen ved Ooh-Aah Point til høyre i bildet

Vi blir små her. Folk som står på kanten, høyt der oppe, blir små som mauer. Enda lenger vekk blir folk for små til å synes. Og fremdeles er denne plassen mye større. Ikke rart at mange søker seg hit.

Mange steder var stien bygget opp med kantstein. Aksel elsket å hoppe fra steinblokk til steinblokk.

Dessuten er formene så ukjente. I hvertfall for oss. De ser brettet ut, rette linjer forbundet med hverandre. Massevis av linjal-streker i noe slags merkelig matematikk. Og et fullstendig fravær av myke, runde, feminine former. Det er lite Rondane og Agder-heier. Alt er dannet i skjør og råtten geologi. Selv om berget er hardt mot fingrene, tipper jeg det knuser lett under en hammer.

Det flater ut på Cedar Ridge. 

Vi raster under et tre. I skyggen, sammen med oss, er et følge med Taiwanesere.
"Next year, we are going to Norway" sa de.

Etter et par timers sakte gange, kommer vi ned til Cedar Ridge. En ordentelig rasteplass med do og greier. Øverst oppe fra kanten ser plassen bitteliten ut. Tilsynelatenede skulle vi balansert på en tynn egg hvor vi måtte binde fast ungene til lunsj. Men når vi faktisk sitter der nede, er det romslig. Vi finner skygge under et tre, og deler på vann, bagels og sjokolade.

Simen har et nesten-uhell, men henter seg greit inn.

Bakover

Cute chicks in the canyon.

Litt fotgrafering ute på pynten, også snur vi 180 grader og går samme vei tilbake.
Et eventyr som kan anbefales. Med litt bedre tid og mer krutt i beina, er det enkelt å komme seg helt til bunns i dalen. Helt ned til elva. Parkvaktene vil helst ikke ha folk ned og opp på samme dag. Det er som Skålatårnet i sterk varme. Strevsomt, men absolutt mulig, med andre ord. Men det får bli en annen gang.

Aksel er klar for bilen. Flott murverk.

Vel opp igjen var det blitt ettermiddag. Vi bordet vår Nissan Armada, satte på en god tegnefilm og fortsatte mot Page, Arizona, på grensen til Utah (Eller Utta, som Simen foretrekker).