En fot i bakken...

Mamma har vært hos oss i fem hele uker, og tiden har rast av gårde! Hun har vært dypt inne i hverdagene våre og tempoet der morgen og ettermiddag. På dagtid innimellom har hun og jeg kunnet oppleve mye hyggelig og vært turister på en måte som jeg ikke ville tatt meg til alene. Takk for besøket!

Feiring av manges bursdager på "Dametras" i Carmel

Nå er det tomt etter henne, og samtidig har hverdagen begynt igjen. Vi har hatt en fantastisk høstferie sør og østover i landet, krysset grensene til tre nye stater (Nevada, Arizona og Utah), og vi kommer nok tilbake til det her inne etterhvert. Vemodet er derfor stort, og til og med været har blitt gråere nå som hverdagen er tilbake. 

Vi ser fremover

Alle er i gang igjen på hver sin kant, med skole, lekser og fotball-aktiviteter og tilhørende kjøring. Det har vært fint å starte på igjen. Det virker som om alle "skolebarna" har kommet litt forbi en kneik som var før ferien. Kneika handlet litt om at den første spennende glansen an det nye og fremmede har blitt litt slepet vekk, presset på prestasjoner blir mer tyngende, forbedringstakten på språket flater kanskje litt ut, tempoet og arbeidsbyrden ble tung og savnet av alle de gode menneskene der hjemme blir da tilsvarende merkbart for alle. Alle trengte sårt en ferie, og den har virket.