På tur; Niste langs veien

Vi kjørte utrolig mye og langt i løpet av ferien vår. Hele 2300 miles ble visst fasiten. Nesten som hjemmefra Oslo og helt til Nord-Afrika. Veiene var gode. Vi kjørte mange strekk som var fascinerende lange og rette. Alltid mye flott landskap å se på, og når veiene er rette, får sjåføren også med seg mye. Og med Mac`er stappfulle av filmer samt iPad og iPhones med spill, var det ikke mye klaging fra baksetet.

Gamle Route 66

Det vi i Norge imidlertid slår amerikanerne på langs veien, er både rasteplasser og veikroer. Det er lett å få seg mat og drivstoff i Norge. Om det er resultatet av vår aktive distrikts- og sysselsettingspolitikk, vet jeg ikke, men forholdene er omtrent diametralt motsatt her i USA. Milevis mellom bensinstasjonene ofte. Og jeg tror vi så totalt en håndfull "rest-areas" hvor man kunne stoppe og spise matpakke langs alle de 2300 miles vi kjørte. Ble du sulten, måtte du rett og slett ta av fra high-way`en eller interstate`n og kjøre etter skiltene til mat. Mat = fast-food-kjedene. Gjerne alle på ett område. Lenge leve konkurransen. Vi prøvde de fleste variantene i løpet av ferien; KFC, Burger King, Wendy`s - kanskje alt utenom MacDonalds.

Vi trengte bensin...

....men måtte nok lete litt til....

Langs et øde slettelandskap trengte vi både bensin og mat. Det var varslet at det var langt til neste, og andre behov gjorde seg også gjeldende i baksetet. Dessuten var filmen der bak nettopp ferdig, så det passet bra med pause. Seligman, het stedet vi tok av fra interstate`en. "Tar du bort l-en, blir det som en norsk `Seigman` i stedet", sa Simen.

...og enda litt før vi fikk fylt tanken i Seligman.

Det viste seg at vi tok av på nær historisk grunn; det var her gamle Route 66 gikk. På veien til fast-food`en var det et skilt som vekket nysgjerrigheten vår.  Det dukket opp et kombinert motell og restaurant - midt i ingenmannsland. På skiltet ble det reklamert med norske eiere. Dette, samt at de skrøt av å ha supergod pizza, gjorde at vi bestemte oss for å spise her og finne ut litt mer.

"Norwegian owned, Wi-Fi, HBO, Pets" - vi måtte jo bare stoppe og finne ut hva dette var!

Ekte retro, og dollarsedler på veggen med påtegnede hilsener til vertinnen 

Fri tilgang og self-service på dispenser-brus. Et par stykker som var i himmelen av den grunn!

Vi var alene som lunsj-gjester der inne. Bak disken stod ei norsk dame som het Anne-Lise. Hun hadde emigrert til USA allerede på 60-tallet, og hadde kjøpt dette stedet og drevet det i rundt ti år. Kjempegod pizza, sjarmerende retro lokaler og slitt interiør. Motell-delen var overraskende stor, og jeg tenkte at det måtte være litt av en jobb å holde dette i gang. Det var tilsynelatende nemlig eierinnen selv som gjorde alt.

Svinge pizza-deig, re opp senger, drive butikk og holde party for MC-turister

På spørsmål om hvordan dette kunne gå rundt etter at Route 66 ble lagt utenom Seligman, svarte hun at hun hadde avtale med et selskap som arrangerte motorsykkelturer langs gamle Route 66 - spesielt Harley Davidson-klubber. Stedet bar preg av å være rettet mer inn mot lystige lag enn barnefamilier. Hun hadde også hatt mange norske gjester opp gjennom åra. Noen som kjenner seg igjen??

Ingen unnskyldning for ikke å synge på norsk her i gården!

I tillegg kunne stedet skryte av at det var her "Cars"-filmen ble tatt opp. Så da så. Hvem bryr seg om at stedet var totalt øde og het noe som lignet på Seigmann?

"Cars"