Grand Canyon

Dette er stort.

Første møte med stor utsikt. Aksel må sette seg.

På ett vis er Grand Canyon bare enda en park, enda et flott sted inne i landet. Et sted alle har hørt om og sett bilder fra.

Familiebilde på kanten

Som norsk turister er vi blaserte. Kystriksveien, Sognefjellet og Måbødalen vaksinerer oss liksom. Natur er vi så gode på at andre sine fjell og daler ikke frister. For mange blir det heller storbyer, strandliv og vingårder.

Men så er altså slik at mye av landet rundt her vi bor, det er så annerledes. Tørt og skrukkete, så ugjestmildt at det nesten er farlig. Som om det aldri hadde regnet i Etnedal siden Jesu tid. Eller om hele Tonsåsen var en skog av jokka-palmer. Det store er så mye større og det lange er så innmari langt og alt er så himla inntørket og gammelt.

Fine damer

Man jobber litt med seg selv, og så gir man seg simpelthen over. Norsk natur er flott, men den er noe helt annet. Et helt annet sted med en helt annen feeling. Jeg elsker sørvest-USA. Det er spektakulært på sin helt egen, unorske måte. En helt egen kanal. Jeg digger det, og vil være i det mest mulig. Vi er tidsnok tilbake i Østmarka.

Det er tett med utsiktsplasser langs kanten

I denne andre verdenen, er det ett sted som skiller seg ut med aldeles uforklarlige dimensjoner. Et ekte under. Grand Canyon er så stort og vakkert, at det første møtet nesten blir litt mye.
Veien ut til dette stedet går over en lang slette kledd med furuskog. Det er ikke noen forvarsler. Ingen ser hva som venter før du praktisk talt er på kanten av stupet.

Nordover, på den andre siden.

Amerikanerne får ikke nok av denne plassen. De kommer i titusner hver dag. Det er et fantastisk sted.

Utstikkeren øverst til høyre, heter Yaki Point og er utgangspunkt for en av stiene ned i dalen; The Kaibab Trail.
Stien følger delvis ryggen, Cedar Ridge, nedover mot den lille toppen. Høydeforskjellen i det lyse partiet øverst,
 er ca 300 meter. Dagen etter var planen å gå ned så langt vi orket. Bratt og skummelt.

Jeg tipper de fleste kjenner ydmykhet og undring når de møter dette. Jeg gjorde iallefall det. Selvfølgelig kan hele naturfenomenet forklares med geologi, klima, tidens tann og den slags. Den store elva som drar med seg all stein og jord og lager en kollosal grøft. Men det blir nesten irrelevant. Det er for stort og for vakkert. Også er det dessverre slik at bilder ikke riktig strekker til. De viser farger og former, men de juger om størrelsen, om målestokken, fordi alle referanser forsvinner.

Seks om ettermiddagen. Folk samler seg for å se sola gå ned.