Litt (mye) om Aksel igjen

Aksel klarer seg superbra. Men det har nok en pris. Her er litt om hva jeg ser om dagen:

Han kom til et land han ikke kunne et ord av språket til. Han ble satt i en klasse- og læresituasjon som han var helt fremmed med. Han skulle forstå de sosiale kodene blant de andre barna. Det er overveldende mye for en gutt på seks år.

Fire tenner holder bokstavelig talt på å dette ut. Sånn kan det være når man er seks år.

Han har ikke klaget en dag over at han må på skolen. Han elsker den, Mrs. Dinsmore, principal Jay Marden og vennene sine. Han var utslitt den første tiden og kunne sovne klokken seks på kvelden. Ikke rart når du må konsentrere deg så vanvittig på alle fronter for å henge med, fatte noen av beskjedene i hvertfall, finne ut hvordan du kan leke "Har`n" og komme i kontakt med andre barn.

Luke, Sasha og Aksel har "gardening" i lunsjen. I dag skal det plantes gresskar!!

Fremskrittene har kommet utrolig raskt. Nå har han gått på skolen i tre måneder, og han snakker engelsk, rekker opp hånden og er aktiv i klassen, forteller stolt om alle vennene han får hele tiden. Mrs. Rice, leselæreren deres, er helt over seg når hun snakker om fremskrittene hans i lesing. Hun har ikke sett en elev avansere så raskt - blant de engelskspråklige. Og fra å måtte redusere på leksemengden, insisterer han nå på at han også vil skrive "sentences" med øveordene de har hver uke. Han bruker språket aktivt.

Diktat. Ord går greit, men setningene blir lydskrift så langt han henger med. Han har lærtå skrive datoen på amerikansk.

Første gang han leverte setninger - 9. november 2011

Og vi roser ham - Big Time. Han fortjener det. Jeg velger å tro at det er en viktig grunn til at han selv ønsker å påta seg nye oppgaver. Men samtidig blir han en skikkelig verdensmester. Det er kanskje ikke til å unngå? Han kan alt best, Mrs. Dinsmore`s ord er lov, vi vet ingenting om hvordan ting skal skrives, for det lærer han på skolen. Bestemor fikk høre da hun var her at hun ikke hadde så bra tanker, og hun kunne heller ikke snakke flytende amerikansk. Han hører nemlig godt forskjell på det, og øver selv på uttale av ord til de er helt perfekte.

Han har tegnet det rosa huset vårt og forklart hvos han bor. 

Han trenger heller ikke høre på oss i noen andre sammenhenger heller, for han er stor og ansvarlig gutt nå. Han mestrer alt, og han vil selv bestemme. Kanskje det er iblandet en flik av en noe sen seks-års-trass også? Dette slår ut på alt fra når man skal pusse tenner og legge seg, men også når man går tur ned i Grand Canyon og vi sier han må passe seg. Eller når han stikker av inne på kjøpesenteret eller i bygatene fordi han ikke får bestemme. Godt vi ikke bor i Los Angeles eller en annen stor, uoversiktlig og kanskje ikke så trygg by!

Litt verdensmester. Innimellom. Det må være deilig å være seks år!

Noen ganger er det ikke ålreit...

Men tilpasningen koster ham ganske mye også. Skolehverdagen er som jeg har nevnt før noe mer rigid enn hjemme i Norge. Det er f.eks. sånn at når klassen går mellom to klasserom, skal de gå pent i rekke én og én og ikke snakke eller gå ut av linja. Ikke løpe, ikke tulle. Litt Margrethe Munthe-aktig, vil jeg si. Det er strengt i klasserommet også, men Mrs. Dinsmore får ting til å skje uten at det føles kjipt. Men vi har fått med lapper hjem og har også fått en og annen telefon når de ikke får til å forklare ham hva han gjør galt.

Han elsker klistremerker, og de benyttes både som belønning og som sorterings-etiketter på bøker. I starten ikke lett å vite..

Det er ikke alt han får med seg av beskjeder på skolen, og noen ganger kan reaksjonene hans være ispedd en slags "nå må jeg vel få bestemme littegranne selv snart!". Vi fikk telefon fra Mrs. Dinsmore med spørsmål om vi kunne hjelpe til å forklare at gym er en skoletime på linje med alle andre, det betyr ikke fri lek på det kule lekeplassområdet. Aksel hadde nemlig vært med på løping og styrt aktivitet til han ikke syntes det var noe gøy lenger, og så hadde han heller gått til lekeapparatene og lekt som han noen ganger gjør i helgene. En blanding av å ikke forstå og det å ikke ville føye seg, tror jeg nok. Men vi hadde en prat og det går bedre nå.

Liker å gjøre som han vil

Vi fikk en ordentlig "Disciplinary note" hjem en dag også. Den er mer alvorlig - sendes med tre kopier - en til lærer, en til kontoret og en til rektor. Leselæreren - som elsker Aksel - fortalte at han hadde dultet borti sidemannen med albuen. Hardt. Sidemannen begynte å gråte. Aksel hadde gjort det helt uten grunn, sa hun. Jeg nevnte forsiktig at det kunne kanskje være probemer med å forklare grunnen? Hun sa at han hadde ingen problemer. Da hun hadde spurt strengt hvorfor han gjorde det, hadde han sett sint på henne, og så sagt høyt og tydelig: "Because I was mad!!" Og så hadde han blitt lei seg. Resultatet: lapp med hjem om "bullying without cause"..... Heftig.

Det kan koke over for en som ikke er så stor også!

Vi tok en prat. Aksels forklaring var at sidemannen hadde gjeipet og laget grimaser til ham over lang tid, også i timen. Og han mente at "når én gjør det så mye, så kommer det én gang til å bli for mye, og da er det lov til å slå!". Vi måtte oppklare misforståelsen på det punktet, og be ham om heller å si fra til en voksen neste gang.

Hvordan sier jeg dette på engelsk da?

Jeg forklarte etterpå leselæreren at det nok ikke var helt uten grunn, men at det var vanskelig å forklare grunnen. Jeg vet ikke selv hva det å gjeipe heter på engelsk.

Åpen for alle verdens mirakler 

Alt i alt trives han, vokser og gror til i en utrolig bra og spennende retning. Det er mye refleksjoner også hos en seks-åring. Det kunne fylle mer enn ett blogginnlegg. Jeg har lyst til å dele denne likevel: Vi sitter i bilen på vei hjem fra skolen og snakker. Han sier til meg at: "Mamma, du vet alt du!" Jeg svarer at det er veldig hyggelig at han synes jeg kan så mye, men at jeg nok må innrømme at det ikke stemmer. Jeg tilføyer at det ikke finnes noen i hele verden som kan eller vet alt. Han tygger litt på dette, før han sier: "Jo, jeg vet om én person i verden. Obama kan og vet alt." Tydelig hvem som er helten. (Ikke noe dårlig valg forresten). Jeg svarer ham at Obama kan nok mer enn veldig mange i hele verden - det er riktig. Han vet likevel heller ikke alt. Han vet for eksempel ikke hvordan det er å være Aksel, seks år, fra Norge og komme til USA for å bo der et år. Da ble det stille og ettertenksomt i baksetet før han sa seg enig i det. Litt motvillig, riktignok.

"Med hjartet på rette staden"

Etter en liten tenkepause kom det: "Er det lenge til vi skal hjem til Norge nå?" Jeg forklarte at vi snart er halvveis i oppholdet vårt, så det er en liten stund til. Han svarte da at han lengtet litt hjem akkurat da. Til alt. Og til alle de der hjemme. - Alt er akkurat som det skal være, tenkte jeg.