En novemberdag hjemme i Carmel

Vi reiser mye rundt og ser mye bra. Men noe av det aller beste synes jeg faktisk vi bor midt i. Det er en grunn til at denne lille byen vår, som vi har kommet til å like bedre og bedre, har helt unaturlig mange hoteller og Bed & breakfasts. Dette er et reisemål. Et sted folk utenfra vil se.

Stranden går lenger enn du kan se herfra, hvor jeg startet turen.

I går leverte jeg som vanlig Aksel sist. Klokken var rundt halv ni. Sola skinte, og gradene hadde allerede krøpet oppover fra fire-fem (Celsius) til nærmere femten. Det var bare å benytte seg av det. Jeg dro rett videre til en av strendene i nærheten og la ut på en tur i sanden.

Jeg møtte ikke noen, men det var tydelig andre som også hadde vært her

Sanden var våt fra nattens bølger og vær, og føttene sank godt nedi for hvert skritt. En tur ble raskt til en liten treningsøkt. Jeg gikk i en retning i rask gange i litt over en halvtime. Før jeg snudde og gikk tilbake.

Her stoppet stranden...

Fuglene langs vannet gadd ikke å se i min retning. De var late - kanskje mette? - og nøt utsynet ut over Stillehavet - akkurat som meg.

Fugler som varmer seg. Du skimter en båt i bakgrunnen. Fisk, eller kanskje forskning?

Dønningene duvet, og ca hver tiende bølge var større enn de andre og slo merkbart lengre inn på sanden. Det gjelder å passe på! Hver gang vi er nede på god-stranda vår, ser vi folk bli våte til over knærne - med sko på. Det er noe med det vannet. Det virker som en magnet på folk. De må gå helt i randen, og alle har selvsagt stålkontroll på hvor langt inn neste bølge kommer til å slå.

Avsluttet ved trappen

Jeg avsluttet turen med visshet om at dette ikke er siste gang jeg tar denne. Og flere til. Men en annen visshet er der også: dette kommer jeg til å savne fryktelig når vi kommer hjem!