Sorg

I dag er vi veldig triste. Flint i klassen til Aksel har mistet pappaen sin.

Det er vanskelig å skrive om dette, men jeg klarer ikke å la være. Det var som om jeg mistet litt pusten, og alle mine egne erfaringer og minner kom veltende innover meg. Selv om det er snart 11 år siden vi mistet Harald, er den fysiske og psykiske opplevelsen overveldende nærværende av hvordan det var å leve gjennom de maidagene i 2001.

Pappaen til Flint døde av kreft. Han har vært syk i lengre tid enn vi har vært her. Han har vekslet mellom å være veldig syk og til å være frisk nok til å dra på ferie til Mexico i november. Mandag hørte jeg at han var blitt dårligere, men de var nok ikke forberedt på at det skulle gå så fort.

På onsdag var vi på klassetur til Akvariet i Monterey. Flint var glad og følte seg tydelig hjemme der. Mammaen hans jobber nemlig med prosjekter for Akvariet, så han har nok vært der mye. I går var han ikke på skolen, og mine alarmklokker slo med en gang. Men jeg sa til meg selv at han kunne jo være forkjølet eller noe selv - det trengte ikke være fare på ferde. Men så kom det en mail fra Mrs. Dinsmore i går ettermiddag om at det nå hadde skjedd.

Klassen på tur. Flint nr. 5 øverst fra høyre.

Flint har en eldre søster på 9 og en yngre søster på 3 år. De har familie rundt seg og jeg har inntrykk av at de har et godt nettverk av venner rundt seg også. Det er godt å vite. Jeg vet av erfaring hvor mye det betyr.

Jeg kan kjenne på kroppen og i hjertet hvordan mammaen til Flint må ha det nå. Hva hun går gjennom av kaos i tanker og følelser. Nummenheten og boblen hun befinner seg i. Alle tingene hun må ta stilling til. Hva hun har vært gjennom frem til nå, stått med rak rygg i, og hvor mye det har kostet. Jeg vet spørsmålet  om hun har krefter nok til det som ligger foran henne, presser på. Men jeg kjenner henne ikke godt nok til å si om hun tør å stille seg det spørsmålet og kjenne på det.

Det er vanskelig å kjenne en sånn nærhet til det som har skjedd. Min opplevelse av deres smerte betyr lite for dem - jeg vet det. Jeg står jo ikke dem nær selv om jeg vet så altfor godt hva de gjennomlever nå. Jeg skulle ønske at jeg kunne bidra på et eller annet vis, men det er ingen enkel mulighet for det.

Gode, omtenksomme Flint, som skrev hilsen til Aksel på norsk.

Aksel ble veldig lei seg i går da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Simen og Helene vet ikke så godt hvem Flint er, men tårene i øynene var der med en gang. Påminnelser velter frem også for dem. Disse to går rundt som levende bevis på at det er mulig å komme seg gjennom en slik erfaring, og det på en god måte, selv om såret aldri vil gro.

Aksel vil skrive et kort til Flint i helgen, og på mandag skal klassen hans lage en hilsen sammen til ham. Jeg tror jeg må prøve å sende noen ord til Flints mamma. Om at det er mulig å fortsette selv om veien foran henne har endret seg. Om at det finnes andre som har vært gjennom det samme. Om at det kan være godt å ha mulighet for å kontakte noen som har opplevd det samme - særlig når det gjelder hva barna tenker og går gjennom. Men at alt har sin tid. Og nå er det tid for sorg.

Add caption