En trist, men god dag

Aksel vet at Flints mamma jobber på akvariet og at Flint liker å være der. Det preger konvolutten.

Aksel og jeg skrev hvert vårt kort. Aksel til Flint.. Jeg til mammaen hans. Kortet mitt var ikke stort nok, så jeg måtte legge inn noe ekstra papir. 

Han ville egentlig ikke tenke på Flint, for da ble han så lei seg. Vi fant en måte å uttrykke det på.

Så - med en veldig fokus på å skrive til henne, og ikke for meg, ble det et brev. Jeg følte det var viktig og riktig. Jeg ser jo selv at grunnen til at jeg ønsker å henvende meg til henne, er at jeg har vært gjennom noe veldig sammenlignbart. Likevel - når jeg ransaker meg selv for å finne motivet for å skrive til henne og ta kontakt - finner jeg at det ikke skyldes at jeg trenger mer egen-terapi. Bak ligger et ønske om å kunne være der for en annen på en tid hvor jeg selv savnet å ha en person med den erfaringen. 

Mai måned er blomstrende også her. kontrasten til det triste kan bli stor.

Jeg må innrømme at det ville være utrolig meningsfylt å kunne bruke min ekstremt dyrekjøpte erfaring til noe som kunne hjelpe andre. Men samtidig ønsker jeg å være veldig varsom med å tillegge andre et behov for mine råd eller gå ut fra at andre som opplever tap og sorg på samme måte som jeg gjorde, trenger noe fra meg. Det er vanskelig å manøvrere i dette terrenget.

The California poppy - valmuen som vokser vilt her. Fargen er helt nydelig!

Jeg velger å bruke det beste kompasset jeg har kjent til - min egen magefølelse. Den har jeg brukt i utrolig mange situasjoner opp gjennom årene, og den har - faktisk - aldri sviktet. Det har kommet gode ting ut av å følge den. Kanskje har det ikke vist seg umiddelbart, men på sikt har det ikke gått galt. Til tider har jeg følt meg som en fargeblind ute på nattseilas. Men jeg tenker at Helene og Simen er mine lysende eksempler på at det har vært lurt å navigere på denne måten - med egen "gut-feeling".

Viktig å sette riktig kurs...

Mammaen til Flint hadde sendt informasjon om tid og sted for minnestunden for pappaen til klassen - med en tilføyelse av at både voksne og barn var velkomne. De valgte heldigvis den åpne linjen. Aksel sa han hadde lyst til å dra, så han og jeg kledde oss pent og dro tidlig fra skolen i dag. Det var en veldig fin opplevelse, med mange (og litt lange for Aksel!) taler og historier om pappaen til Flint. Vi fikk malt et levende bilde som vi er glade for å ha fått innblikk i, og som det nok var viktig for Flint å få dele med andre. Etterpå var vi med hjem til åpent hus hjemme hos dem. Mange barn som lekte, og Flint og søstrene hans så ut som de kunne ha en god stund med venner midt oppi det hele. Slik barn gjør. 

Gutten som tenker mye og som mistet sin sjuende tann i går.

Jeg var i tvil om vi skulle dra til minnestunden etterpå, for jeg hadde ikke lyst til å trenge meg på. Jeg hadde sendt mitt brev og tenkte at hvis mammaen hadde lyst, så kunne hun kontakte meg. Nå eller om lang tid. Mens vi enda er her, eller etter at vi har kommet hjem til Norge. Men det var barn fra klassen som skulle dit, og det ble tydelig oppfordret til det fra prestens og familiens side til at så mange som mulig skulle komme. jeg husket at jeg selv ønsket det samme den gangen. Så vi tok en liten tur. 

I dag mistet han sin åttende. Klar for begravelse med finklærne på! Men ganske undrende også. Baki der et sted.

Mammaen til Flint var selvfølgelig omringet av gode venner og andre hun kjenner som ville si noen ord og overbringe hilsener og følelser. Jeg ville ikke trenge meg på. Alt til sin tid, tenkte jeg. Men så tok hun tak i meg. Hun kom bort og uttrykte at hun satte veldig pris på at jeg hadde skrevet brev til henne. Takket meg for å ha delt min historie med henne og åpnet opp for kontakt. Hum ville veldig gjerne ta en prat en dag. Snart. Kanskje neste uke?

"The Lone Cypress". Et sterkt symbol her borte. 

Det kjentes godt. Jeg takket magen min for at den fortsatt virker - i hvertfall på den fronten. Jeg ser frem til en prat. Og kanskje til en fremtidig venn?