Sommersets USA: Cheerleader-tur til Los Angeles

Skolen ønsker lykke til ved avreise.

Cheer leading er en skikkelig amerikansk greie. Det er som regel jenter som på organisert vis heier på gutter som spiller enten amerikansk fotball eller basketball. Det rare er at ingen heier på jenter som spiller basketball. Jenter som spiller amerikansk fotball finnes ikke her, så det er ikke engang en problemstilling om noen burde heie på dem. Nokså gammeldags og kjønnsdelt vil jeg kalle dette opplegget. Men - Helene tenkte at det måtte være den ultimate form for "American experience" å delta på dette, så hun meldte seg på.

Oppvarming og trening utenfor Anaheim Convention Center, L.A.

Du kan se noen gutter på cheer leading-teamene også, men som regel er det på de lagene som har et skikkelig atletisk tilsnitt. I Norge driver mange med cheer leading som en spesialgren av turning, og det er en imponerende sport. Uten at jeg vet mye om det, har jeg fått inntrykk av at det er en del gutter med på disse lagene. Det er litt av en jobb å stå nederst i pyramider og ta imot de som kastes opp på sin vei ned igjen.

Hele laget før konkurransen. Og ja - sløyfene skulle være sånn. Alle lagene hadde sånne sløyfer så langt fremme...

Carmel high school har et cheer leader team som - uamerikansk nok - har en holdning om at alle som vil, skal få være med. Det er selvsagt delt inn i "første-lag" (Varsity) og "andrelag" (JV) her også, men det har mest betydning for hvem som får lov til å cheere på de viktige fotballkampene.

Sydney på ufrivillig vei ned på trening. Det skjedde ikke på konkurransen, heldigvis.

Men laget som helhet kvalifiserte seg til National Championships i sin kategori. Konkurransen skulle foregå i Anaheim, Los Angeles. Jeg meldte meg som frivillig til å kjøre jenter til L.A. og være med på morroa. Se dette fenomenet litt fra innsiden. Legge fordommer og norske normer til side, og bare flyte med strømmen av jenter og trenere nedover. Og en gutt.

Litt mer av amerikansk tverrsnitt enn vi ser her i Carmel. Gode å ha som baser, da!

De var mange, og de var slett ikke så verst!

Det hele ble mer eller mindre sånn som man har sett på film. helene og jeg spøkte med at vi skulle finne hvem som var de ekte "Mean Girls" (en film om cheer-leading-konkurranse). Det var litt sånn at trenere kranglet om den beste treningsplassen og mest tid på matta før de skulle inn på ordentlig. Jentene skulte på hverandre. Lagene holdt seg for seg selv, det ble hvisket og tisket. Og man beundret de gode og så litt hoverende bort mot de mindre gode. Det er kanskje en del av gamet?

Sjekk pokalene i bakgrunnen!

Litt påklistrede smil som stivnet godt etterhvert som man kom lenger ut i konkurransen, litt flashback fra den korte perioden Helene drev med free-style-dancing, men aller mest handlet det om å ta inn alle inntrykkene fra noe så annerledes enn det vi er med på til vanlig. En artig hverdags-kulturopplevelse rett og slett.

Søte Carmel-jenter klare for action.

Carmel-laget var veldig fornøyde med å ha kvalifisert seg til Championships, og hadde ingen tro på at de ville oppnå en bra plassering i den harde konkurransen. Men det er rart med det - man blir nervøs og ønsker veldig å yte sitt beste. Og kanskje det alltid ligger et håp om en overraskelse baki der et sted? Om det var noen skuffede etter at de realistiske forventningene slo til, så kom de fort over det da de så litt mer på finalistene. De var utrolig presise og gode. Nedenfor ser dere Helene og Sydney etter endt konkurranse. Lettet og fornøyde. Takk for at jeg fikk være med dere på dette!

Anaheim Convention Center ligger i nærheten av Disneyland, så opplegget for turen inkluderte besøk til parken. Det var gøy å ha sett det, men jeg gikk rundt der med en bismak. Det var jo ikke jeg som burde vært på dette, men Simen og Aksel. De hadde syntes det var skikkelig gøy med mange av berg-og-dalbanene der og mye av det som var å se. De får se noen få bilder og en videosnutt av paraden her i stedet: