Aksel`s store dag!!

Det kribler i magen!

I dag var en viktig og etterlengtet dag i Aksels liv. En dag han har tenkt på og jobbet mot siden før jul. En dag han har ventet på siden han tidlig i mars nådde målet om å tjene inn 100 Otter-bucks for å kjøpe lunsj med rektor. I dag skulle han på lunsj!!

"Jeg er klar"

Vi har hatt nedtelling. Underlig at han greide å sovne i går, egentlig. Men det klarte han. Han bare tok det igjen i morges. Han stod opp før klokka vår ringte. Godt før seks. Det er veldig lenge siden han har vært så tidlig oppe uten å bli løftet ut av senga. Han orket nesten ingenting til frokost. Han ville gjerne ha på skjorte, det skulle ikke være hull i buksa, og vi tjuv-lånte litt hår-greier av Simen til fronten på sveisen. Alt dette er ganske uvante takter til hverdags her...

Aksel er "Fantastic Frog" i dag - Mrs. Dinsmore`s hjelper

For å komme seg til lunsj må man først gjøre unna første halvdel av skoledagen. Jeg skulle jobbe i klasserommet i dag, så jeg fikk se ham på nært hold. Det kunne blitt en utfordring, men jeg tror han var engstelig for at noe skulle skjære seg, så han klarte seg veldig fint.

Det var mye aktivitet i spansk i dag, så det gikk greit.

Heldigvis skjedde det en del annerledes i dag også, så tiden gikk nok ganske fort. Han ble tilfeldig trukket ut til å være dagens hjelper i klasserommet for Mrs. Dinsmore. Alle ungene synes det er veldig stas. Da får du nemlig sitte på krakk i stedet for teppet og du får gjøre ting på (smartboard)tavla som alle er med på, som f.eks. været, dato, dag, telling i tier, femmer eller toer-rekker, regning med penger. Gøy med "nickles and dimes".

Her fortelles hva de opplevde i et annet klasserom hvor de hadde "Ocean Sea Lab". Den med ball får snakke.

Så kom Connie, forværelsedamen på kontoret til Mr. Marden inn. Hun hadde med seg en spesiell lapp til Aksel.... Nå nærmet det seg!

Tid og sted. Skriftlig. Nå kan det vel ikke trekkes tilbake?!

Han måtte være ute til lunsj i skolegården sammen med de andre førsteklassingene før klokka ringte for de større klassene, og han kunne gå til kontoret. Det skulle nemlig være med fire andre, og de var alle fra fjerde eller femte klasse. Snakk om flaks! Få dobbel pause!

"Jeg tror kanskje jeg må gå nå for å rekke det..."

Vi hadde kanskje trodd at det var mest førsteklassinger som ville synes det var så stas med rektor-lunsj, men Aksel var den minste. Jeg tror mange av de yngste stopper etter opptjente 60 Otter-bucks hvor de får dra til Yoghurt-Heaven med Mr. Marden. Aksel var også fristet til å gi seg da, men valgte å gå for lunsj.

Fem spente barn møter på kontoret.

Det ble litt diskusjon om hva de skulle spise og hvor de skulle dra. Alle var veldig hyggelige mot Aksel og spurte ham. Han svarte klart at han ville ha pizza i stedet for hamburger, så da ble det bestemt at de skulle til California Pizza Kitchen. Heldige barn!

Connie og Mr. Marden diskuterer valg av mat med barna.

De reiste av gårde i Mr. Marden sin bil. Bare det var stor stas. Aksel fortalte etterpå at de hadde hatt både pizza og dessert, og at han ikke husket helt hva de hadde snakket om. Men han kunne fortelle at Mr. Marden var skikkelig morsom!! Det var nok for mye å gjenfortelle. Jeg spurte om de kanskje hadde snakket litt om hva de likte å gjøre utenom skolen, og det nikket han ja til. Han vet i hvertfall at rektor elsker å surfe.

Nå skjer det! Avreise utenfor skolen.

Vi får vel kanskje noen flere drypp fra Aksel om hvordan hele lunsjen var etterhvert. Det har nok vært mye å fordøye. Og jeg tenker jeg må ta meg en tur på kontoret i morgen å prøve å få et lite referat fra kontordamene. De har fulgt så nøye med på Aksel sin ferd mot dette. Og de gjorde nok litt forskjell på barna i dag. De andre fikk helt vanlige rosa lapper som gir barna tillatelse til å gå fra klassen eller skolegården når det er et eller annet. Aksel fikk en egen, vel komponert invitasjon.

Er det rart Aksel vil bli rektor når han blir stor?

Det spørs om ikke den lappen må inn i en ramme hjemme i Norge.
Ved siden av bildet av hans store helt.
Mr. Jay Marden.
Rektor.

Bursdag for mamma!

Tusen takk for alle hilsener! Jeg har fått dem via alle veier som er mulige; vanlig post, telefon, sms, facebook-beskjeder, e-post og fysisk her borte. Jeg har fått over hundre meldinger på fac-book - det er veldig hyggelig! Jeg vet hvor lett det er å sende der inne, men jeg synes det er bra at lista legges lavt. Mange flere som når frem selv om det ofte er med en kort beskjed. Men du vet at du har vært mer enn bare i tankene til folk da. Det varmer.

Utrolig koselige kort fra Helen og Simen ventet i morges!

Dagen startet med kaffe på senga - det beste jeg vet. Det var så tidlig (klokka seks) at når gutta kom ned, var det mer som det ble levert to sovende kosedyr. Varme og pusete og veldig still lå de der. Helt til vi sto opp alle sammen og hadde norske pannekaker til frokost. Ja - de er faktisk et lysår bedre enn de amerikanske!

Pelikaner av ikjent opprinnelse. De er superkule. På nært hold ser du at de har solbriller på. Kanskje Californiske fugler?

Da alle skulle dra i morges og vi tittet ut av døre, stod en gjeng kule pelikaner på plenen og ønsket Happy Birthday! Jeg har sett gjengen før. Jeg var med på å sette dem ut på plenen til en venninne som nettopp fylte femti - Alicia. De er sånne bursdagspelikaner. Ingen her vet om mitt forhold til pelikaner, Aker Brygge og Nesodd-revyen - så det ga en ekstra "edge" til det hele for meg som ingen andre merket seg.

Rochelle og jeg feirer med lunsj. Dårlig iPhone-bilde denne gangen...

Morgenen ble tilbragt med å snakke med noen kjære på Skype, sende sms med takk - samt å ordne noen eposter til skoler hjemme og skatte-etaten. Man kan aldri ta helt fri... Håkon og jeg tok oss en luftetur deretter før jeg skulle møte damene til lunsj. Vi slo sammen Alicia`s 50 og mine 45 i dag til lunsj. Veldig hyggelig og avslappende.

Aksel var sliten i dag. Veldig. Her gråt han ikke! De andre er klare for mat.

Etter henting på skolene og litt leking (barna) og skravling (voksne) i skolegården til Aksel etterpå, dro vi hjem til lekser før neste post ventet. Vi skulle ut og spise middag, vi i familien. Veldig hyggelig.

Simen og jeg er også klare for mat. Men vi har god drikke mens vi venter.

Dagen ble avrundet med litt svar på eteren til ulike avsendere, samtidig med at vi hjalp Simen med lekser i Social Studies. leksa i dag var å gjøre og fotografere prosessen med å lage en typisk norsk rett. Pannekaker igjen. Men han er skikkelig god på det. Han flipper dem i lufta, liksom... Det har aldri jeg greid. Han skal bruke bilder og tekst av prosessen til et prosjekt som skal bli fotoprosjekt tro jeg. Hanb trengte en typisk lydfil til. Først ville han ha nasjonalsangen. Obviously. Men det ble litt for høytidelig. Hvilken annen norsk musikk kunne da passe bedre til et skoleprosjekt enn The Kids`"Hun er forelska i lærer`n"? Den ble lastet ned og sendt til Ms. Diaz, lærer`n. Hun er mer enn tjue år, da. Kanskje mer som meg. Så hun burde ikke ta sangen bokstavelig...

"I`m serious about my homework. Even when it comes to cooking!"

 Men en bra bursdag har det vært! Takk til alle her og der!

Cheerleader-tur til Los Angeles

Skolen ønsker lykke til ved avreise.

Cheer leading er en skikkelig amerikansk greie. Det er som regel jenter som på organisert vis heier på gutter som spiller enten amerikansk fotball eller basketball. Det rare er at ingen heier på jenter som spiller basketball. Jenter som spiller amerikansk fotball finnes ikke her, så det er ikke engang en problemstilling om noen burde heie på dem. Nokså gammeldags og kjønnsdelt vil jeg kalle dette opplegget. Men - Helene tenkte at det måtte være den ultimate form for "American experience" å delta på dette, så hun meldte seg på.

Oppvarming og trening utenfor Anaheim Convention Center, L.A.

Du kan se noen gutter på cheer leading-teamene også, men som regel er det på de lagene som har et skikkelig atletisk tilsnitt. I Norge driver mange med cheer leading som en spesialgren av turning, og det er en imponerende sport. Uten at jeg vet mye om det, har jeg fått inntrykk av at det er en del gutter med på disse lagene. Det er litt av en jobb å stå nederst i pyramider og ta imot de som kastes opp på sin vei ned igjen.

Hele laget før konkurransen. Og ja - sløyfene skulle være sånn. Alle lagene hadde sånne sløyfer så langt fremme...

Carmel high school har et cheer leader team som - uamerikansk nok - har en holdning om at alle som vil, skal få være med. Det er selvsagt delt inn i "første-lag" (Varsity) og "andrelag" (JV) her også, men det har mest betydning for hvem som får lov til å cheere på de viktige fotballkampene.

Sydney på ufrivillig vei ned på trening. Det skjedde ikke på konkurransen, heldigvis.

Men laget som helhet kvalifiserte seg til National Championships i sin kategori. Konkurransen skulle foregå i Anaheim, Los Angeles. Jeg meldte meg som frivillig til å kjøre jenter til L.A. og være med på morroa. Se dette fenomenet litt fra innsiden. Legge fordommer og norske normer til side, og bare flyte med strømmen av jenter og trenere nedover. Og en gutt.

Litt mer av amerikansk tverrsnitt enn vi ser her i Carmel.  Gode å ha som baser, da!

De var mange, og de var slett ikke så verst!

Det hele ble mer eller mindre sånn som man har sett på film. helene og jeg spøkte med at vi skulle finne hvem som var de ekte "Mean Girls" (en film om cheer-leading-konkurranse). Det var litt sånn at trenere kranglet om den beste treningsplassen og mest tid på matta før de skulle inn på ordentlig. Jentene skulte på hverandre. Lagene holdt seg for seg selv, det ble hvisket og tisket. Og man beundret de gode og så litt hoverende bort mot de mindre gode. Det er kanskje en del av gamet?

Sjekk pokalene i bakgrunnen!

Litt påklistrede smil som stivnet godt etterhvert som man kom lenger ut i konkurransen, litt flashback fra den korte perioden Helene drev med free-style-dancing, men aller mest handlet det om å ta inn alle inntrykkene fra noe så annerledes enn det vi er med på til vanlig. En artig hverdags-kulturopplevelse rett og slett.

Søte Carmel-jenter klare for action.

Carmel-laget var veldig fornøyde med å ha kvalifisert seg til Championships, og hadde ingen tro på at de ville oppnå en bra plassering i den harde konkurransen. Men det er rart med det - man blir nervøs og ønsker veldig å yte sitt beste. Og kanskje det alltid ligger et håp om en overraskelse baki der et sted? Om det var noen skuffede etter at de realistiske forventningene slo til, så kom de fort over det da de så litt mer på finalistene. De var utrolig presise og gode. Nedenfor ser dere Helene og Sydney etter endt konkurranse. Lettet og fornøyde. Takk for at jeg fikk være med dere på dette!

Anaheim Convention Center ligger i nærheten av Disneyland, så opplegget for turen inkluderte besøk til parken. Det var gøy å ha sett det, men jeg gikk rundt der med en bismak. Det var jo ikke jeg som burde vært på dette, men Simen og Aksel. De hadde syntes det var skikkelig gøy med mange av berg-og-dalbanene der og mye av det som var å se. De får se noen få bilder og en videosnutt av paraden her i stedet:

Slottet til Askepott

Løvenes konge i paraden

Disney-prinsesser

Nedenfor: en videosnutt fra paraden. Ganske proffe greier. Den må vel bli det når den foretas minst to ganger daglig.

May festival at River school

Skolen til Aksel har mange tradisjoner. En av dem er å avvikle en "May-festival". Etter å ha vært på den sist fredag, har jeg kommet til at den må anses som en sommeravslutning litt før året er omme.

Folk hadde lagt teppene sine ut og reservert plasser allerede om morgenen. Godt vi kjenner noen innfødte!

Rammene rundt kan ikke bli bedre. Gressbakken ned mot idrettsbanen var tett befolket av foreldre og familier. Været ble etterhvert nydelig og sola skinte gjennom et lag av dis. Litt farlig egentlig, for vi glemte å smøre oss. Det forteller flassende neser om nå...

Mr. Marden ønsket velkommen. Han hadde ikke akkurat pønta seg...

Alle klassetrinn hadde øvd på ulike opptredener i lang tid i forveien. De hadde også laget noe av kostymene de skulle ha på seg. I hverftall i Aksels klasse. De skulle være indianere - eller "native Americans" som det heter på mer politisk korrekt språk. Aksel var den søteste og blondeste indianeren jeg har sett!

Her danset de til snorene var flettet inn i hverandre langt ned på stangen.

Alle trinn hadde ulike temaer. Det hele åpnet med at man hadde en dans rundt maistangen. Ganske svensk, egentlig. Deretter var det Kindergarten som hadde noen fysiske danser, så 1. klasse med indianer-opptreden, 2. med Jitterbug, tredje med riddere og middelalderfigurer osv. Femte klasse hadde øvd på Ballroom dancing. De skal jo ha "Graduation", må vite, og da kan man ikke danse hvordan som helst.

Godt å ha Mrs. Dinsmore! Hodepynten var selvlaget, kostymet lånt av en venninne.

1. trinn hadde som sagt øvd inn en dans. Aksel var visst mildt sagt måtelig motivert i timene, og Mrs. Dinsmore fant det til og med betimelig å be heimen om litt hjelp til å motivere ham til å gjøre jobben sin på skolen. Det var ikke så lett for oss heller. Alle som kjenner ham vet at uten motivasjon som kommer dypt innenfra hos ham, vil det ikke skje noe. Han er sta, den gutten.

Klassen til Aksel danser sammen

Men Mrs. Dinsmore er klokere enn han er sta. Jeg bruker klokere, og ikke mer manipulerende, selv om det kunne være et passende ord. For her handler det om å være med i fellesskapet og kanskje bli ulykkelig hvis man ikke får til som de andre. (selv om jeg tror egentlig han ville hevet seg elegant over sånne følelser også...)

Aksel og Logan konsentrerer seg

I alle fall: hun snakket med ham før en øving en dag og fant det passende å nevne at Mr. Marden kom til å være der når de skulle fremføre dansen. Og at han kom til å se på dem og glede seg over hvor flinke de var alle sammen. Hun fortalte meg leende etterpå at hun burde tenkt på det mye før. Motivasjonen var der med en eneste gang. Han lærte seg dansen. Han så til og med ut som om han levde seg inn i den. Bare se selv:

Vi koste oss på plenen med bra folk og godt vær. Alle hadde med seg piknik-kurver, ungene fløy rundt og lekte og praten surret og gikk. Jeg tror vi var av de siste som dro derfra. Kanskje ikke så rart det gikk ut over nesene?

Morsdag i USA

Nok en gang har vi fått være med på en markering av en viktig dag her borte - morsdagen. De snakker om også denne dagen som en "holiday" - eller nesten som en helligdag. De minste barna lager ting til mor og fedrene dro i gang en "Mother`s day tea party" i klasserommet til Aksel. Pappaene skulle bake eller kjøpe inn, og barna skulle ta i mot mammaene og servere dem.

Mammaer setter pris på å bli invitert

Sasha sammen med mammaen sin. Bakst i bakgrunnen.

Jeg jobber i klasse en gang i uka, og jeg hadde sett litt av hva de forberedte til denne dagen. Barna la virkelig sjelen sin inn i dette, og på fredag, da vi kom til party, fortalte Mrs. Dinsmore at barna hadde større forventninger til denne festen enn de hadde til Halloween!

Sangfremførelse

Flint hadde ikke like lyst til å opptre. Han holdt seg i bakgrunnen. Men mammaen hans var der!

De hadde forberedt et par sanger som de fremførte, de hadde dekket bord med duker og plasser til mammaene ved siden av sine respektive barn. De hadde menyer som mammaene skulle krysse av på, og så skulle barna servere dem. Så var det litt leker om hva man likte å gjøre sammen osv. Og så hadde de laget kort til oss og de hadde pakket inn et kunstverk de hadde laget. De var så søte!

Meny og servering ble tatt riktig på alvor av barna

Nesten alle mammaene kom. Siden jeg jobber i klasserommet, har jeg etterhvert fått et innblikk i hvem som sliter litt hjemme, som ikke blir fulgt opp så bra osv. De barna det gjelder var selvsagt ekstra spente på om mammaen deres vill dukke opp. De har nok erfart at ingenting er sikkert selv om det er lovet. Av alle mammaene i hele klassen var det bare én som ikke dukket opp. Det er vondt når barnet da forsvarer og forklarer og du forstår at hun er vant til å dekke over. Selv om hun ble ivaretatt av venner, blir det ikke det samme.

Aksel holder frem kunstverket han har laget og senere rammet inn.

Jeg skjønte ikke helt hvor stort dette var utenfor skolen før jeg snakket med ulike venner. En far på fotballen til Simen fortalte at det nok kom til å være mye politi ute på veiene i helgen, for det var jo morsdag og det medførte alltid mer trafikk. Jeg har venninner som fortalte om sine forventninger fra de hjemme - med alt fra gever og det å få servert alt den dagen og ikke trenge å gjøre noe. Jeg skjønner at det behovet kanskje kan være større her hvor mange er hjemmeværende, men det er likevel litt fremmed.

Jeg vet ikke hvor alvorlig han tok dette. Kan se ut som om noe var kopiert fra andre, for det er ikke ofte han gis muffins!

Og da Simen prøvde å få til en avtale med en kompis i dag, og foreslo at de skulle leke sammen i nabolaget til kompisen, var svaret at det ikke passet fordi mammaen ville ikke at det skulle komme noen til dem på morsdagen. Så dagen holdes nesten like hellig som julaften!

Piper og mammaen hennes. Flotte jenter begge to!

Barna er travle

Det går i hundre - fortsatt. Både på skolen, med lekser og med sportslige aktiviteter. Det er ikke rart hverdagene flyr unna! Og nå er det bare tre skoleuker igjen. De to eldste har noen avsluttende store prøver foran seg. Aksel jublet over at han på fredag fikk med den siste ukeleksen hjem. Så det ligger en del hyggelige aktiviteter foran dem også. 

Du har grunn til å være fornøyd!

Jeg har tidligere snakket om fremhevingen av de gode elevene her borte. Hver måned plukkes ut "Student of the month" i alle ulike fag og klasser. Noen ganger er det honnør til innsats i faget, andre ganger er det akademiske resultater. Nå som skoleåret nærmer seg en slutt, kåres også hvem som er best i de ulike fagene på Highschool. Og navnene deres surrer og går på den elektroniske oppslagstavla på skolen.

Simen i vanlig leksesituasjon. Mange timer har vært nedlagt på denne måten.

Barna våre har gjort en enorm innsats med skolearbeid her borte. De har virkelig jobbet jevnt og trutt, og det har jammen gitt resultater de kan være stolte av. De kommer hjem med gode arbeidsvaner, mye kunnskap og ikke minst en god følelse av hva det er mulig å få til hvis man vil. Jeg ser fortsatt for meg hver og en av dem da de gikk inn i det store ukjent på hver sin skole 10. august i fjor. Jeg tar av meg hatten for dem alle tre!

Legg merke til at Obama har signert utmerkelsen i science...

Februar: både i matte og naturfag - ikke verst!

Mars: Simen har jobbet hardt i fransk og har hatt fem timer i uka dette året. 

Aksel skriver setninger i lekse. De viser litt hva han er opptatt av.

Han går i dybden også når det gjelder nyansene i språket...

Helene og Simen har også kastet seg ut i sportslige aktiviteter som dels var ukjente for dem før de kom bort hit. Til tider har de begge to hatt to sporter gående samtidig, og da var det ikke mye lediggang! helene hadde både cheer-leading og svømming en periode, og Simen drev med både fotball og bryting. Nå er sportssesongen for Helenes del over, mens Simens fotball går med trening tre ganger i uka og kamper hver helg frem til vi reiser på langtur i Juni. Han spiller på lag med gutter som er over to år eldre enn seg, og får kjørt seg.

Helene på National Competition i cheer-leading i L.A.

Fornøyd etter en førsteplass i hundre meter bryst. Carmel-jentene vant for øvrig skolemesterskapet.

Simen har prøvd seg på bryting og var på skolelaget. Interessant opplevelse, men det ble litt for travelt å kombinere.

Fotballen vant når han måtte foreta et valg. Ikke rart. Han gleder seg til å komme hjem og spille i Norway Cup i august.

Aksel har ikke gått på noen organiserte aktiviteter. Med én bil og én voksen hjemme, kunne jeg ikke få til det. Dessuten synes jeg egentlig det har vært stilt nok krav til ham gjennom skolen og den store leksemengden han har hatt hver uke. 

Sitter på ballen og ser på de store gutta.

Men han har elsket å være med litt på Simens fotballtreninger. Der er det ofte andre lillebrødre som også venter, og de sparker ball til hverandre. Eller så trår jeg til. Han har virkelig fått smaken på fotball, og det spørs om ikke Niffen hjemme blir et kjært tilholdssted også for Aksel når vi kommer hjem. Da skal han i hvertfall få prøve seg på noe organisert han også.

Aksel på ballen!