Two down, (at least) two to go!

Aksel har lenge hatt (minst) fire løse tenner i munnen sin. Noen av dem har vært veeeldig løse, men til tross for utlegninger fra søsken og foreldre om tannfeer og all verdens herligheter, har ikke tennene vært mulig å lure ut av munnen hans.

Denne løsnet først, men sitter fortsatt fast.

En kunne tro at den manglende viljen til å trekke ut tanna si kommer som følge av en slags separasjonsangst. Men jeg tror ikke det. For det første fordi dette psykologiske begrepet som regel henspeiler på helt andre (og mer intimhygieniske) aspekter av den fysiske utviklingen til små barn. For det andre fordi jeg rett og slett tror det heller skyldes en noe lav smerteterskel kombinert med bitte-lite-granne feighet.

Den ene av de to oppe løsnet på skolen, og han fikk masse anerkjennelse fre klassekamerater!

Det er helt forståelig. Det er så lenge siden han mistet de to første nede at han ikke husker hvor lite vondt han syntes det gjorde da.

Det er nesten så det skal mer mot til å gå med en sånn tann i to dager enn å trekke den!

I morges ga den opp, etter rugging og "skruing" i stillhet. 

Men det er et herlig syn når det skjer! Han ser ut som en liten pirat. De myke, litt hovne og røde gommene der voksentennene kommer ut minner meg om da jeg selv var liten. Jeg kan enda huske hvordan det var å skulle tørre å bite over noe med de kommende tennene.

Tannfeen?

Og nå er ikke "s"-en hans særlig skarp lenger. Vi skal kose oss med en litt lespende amerikansk og norsk en stund fremover. Som nok kommer til å bli enda mer uttalt når den neste går....!

Dollar i øya?

Litt (mye) om Aksel igjen

Aksel klarer seg superbra. Men det har nok en pris. Her er litt om hva jeg ser om dagen:

Han kom til et land han ikke kunne et ord av språket til. Han ble satt i en klasse- og læresituasjon som han var helt fremmed med. Han skulle forstå de sosiale kodene blant de andre barna. Det er overveldende mye for en gutt på seks år.

Fire tenner holder bokstavelig talt på å dette ut. Sånn kan det være når man er seks år.

Han har ikke klaget en dag over at han må på skolen. Han elsker den, Mrs. Dinsmore, principal Jay Marden og vennene sine. Han var utslitt den første tiden og kunne sovne klokken seks på kvelden. Ikke rart når du må konsentrere deg så vanvittig på alle fronter for å henge med, fatte noen av beskjedene i hvertfall, finne ut hvordan du kan leke "Har`n" og komme i kontakt med andre barn.

Luke, Sasha og Aksel har "gardening" i lunsjen. I dag skal det plantes gresskar!!

Fremskrittene har kommet utrolig raskt. Nå har han gått på skolen i tre måneder, og han snakker engelsk, rekker opp hånden og er aktiv i klassen, forteller stolt om alle vennene han får hele tiden. Mrs. Rice, leselæreren deres, er helt over seg når hun snakker om fremskrittene hans i lesing. Hun har ikke sett en elev avansere så raskt - blant de engelskspråklige. Og fra å måtte redusere på leksemengden, insisterer han nå på at han også vil skrive "sentences" med øveordene de har hver uke. Han bruker språket aktivt.

Diktat. Ord går greit, men setningene blir lydskrift så langt han henger med. Han har lærtå skrive datoen på amerikansk.

Første gang han leverte setninger - 9. november 2011

Og vi roser ham - Big Time. Han fortjener det. Jeg velger å tro at det er en viktig grunn til at han selv ønsker å påta seg nye oppgaver. Men samtidig blir han en skikkelig verdensmester. Det er kanskje ikke til å unngå? Han kan alt best, Mrs. Dinsmore`s ord er lov, vi vet ingenting om hvordan ting skal skrives, for det lærer han på skolen. Bestemor fikk høre da hun var her at hun ikke hadde så bra tanker, og hun kunne heller ikke snakke flytende amerikansk. Han hører nemlig godt forskjell på det, og øver selv på uttale av ord til de er helt perfekte.

Han har tegnet det rosa huset vårt og forklart hvos han bor. 

Han trenger heller ikke høre på oss i noen andre sammenhenger heller, for han er stor og ansvarlig gutt nå. Han mestrer alt, og han vil selv bestemme. Kanskje det er iblandet en flik av en noe sen seks-års-trass også? Dette slår ut på alt fra når man skal pusse tenner og legge seg, men også når man går tur ned i Grand Canyon og vi sier han må passe seg. Eller når han stikker av inne på kjøpesenteret eller i bygatene fordi han ikke får bestemme. Godt vi ikke bor i Los Angeles eller en annen stor, uoversiktlig og kanskje ikke så trygg by!

Litt verdensmester. Innimellom. Det må være deilig å være seks år!

Noen ganger er det ikke ålreit...

Men tilpasningen koster ham ganske mye også. Skolehverdagen er som jeg har nevnt før noe mer rigid enn hjemme i Norge. Det er f.eks. sånn at når klassen går mellom to klasserom, skal de gå pent i rekke én og én og ikke snakke eller gå ut av linja. Ikke løpe, ikke tulle. Litt Margrethe Munthe-aktig, vil jeg si. Det er strengt i klasserommet også, men Mrs. Dinsmore får ting til å skje uten at det føles kjipt. Men vi har fått med lapper hjem og har også fått en og annen telefon når de ikke får til å forklare ham hva han gjør galt.

Han elsker klistremerker, og de benyttes både som belønning og som sorterings-etiketter på bøker. I starten ikke lett å vite..

Det er ikke alt han får med seg av beskjeder på skolen, og noen ganger kan reaksjonene hans være ispedd en slags "nå må jeg vel få bestemme littegranne selv snart!". Vi fikk telefon fra Mrs. Dinsmore med spørsmål om vi kunne hjelpe til å forklare at gym er en skoletime på linje med alle andre, det betyr ikke fri lek på det kule lekeplassområdet. Aksel hadde nemlig vært med på løping og styrt aktivitet til han ikke syntes det var noe gøy lenger, og så hadde han heller gått til lekeapparatene og lekt som han noen ganger gjør i helgene. En blanding av å ikke forstå og det å ikke ville føye seg, tror jeg nok. Men vi hadde en prat og det går bedre nå.

Liker å gjøre som han vil

Vi fikk en ordentlig "Disciplinary note" hjem en dag også. Den er mer alvorlig - sendes med tre kopier - en til lærer, en til kontoret og en til rektor. Leselæreren - som elsker Aksel - fortalte at han hadde dultet borti sidemannen med albuen. Hardt. Sidemannen begynte å gråte. Aksel hadde gjort det helt uten grunn, sa hun. Jeg nevnte forsiktig at det kunne kanskje være probemer med å forklare grunnen? Hun sa at han hadde ingen problemer. Da hun hadde spurt strengt hvorfor han gjorde det, hadde han sett sint på henne, og så sagt høyt og tydelig: "Because I was mad!!" Og så hadde han blitt lei seg. Resultatet: lapp med hjem om "bullying without cause"..... Heftig.

Det kan koke over for en som ikke er så stor også!

Vi tok en prat. Aksels forklaring var at sidemannen hadde gjeipet og laget grimaser til ham over lang tid, også i timen. Og han mente at "når én gjør det så mye, så kommer det én gang til å bli for mye, og da er det lov til å slå!". Vi måtte oppklare misforståelsen på det punktet, og be ham om heller å si fra til en voksen neste gang.

Hvordan sier jeg dette på engelsk da?

Jeg forklarte etterpå leselæreren at det nok ikke var helt uten grunn, men at det var vanskelig å forklare grunnen. Jeg vet ikke selv hva det å gjeipe heter på engelsk.

Åpen for alle verdens mirakler 

Alt i alt trives han, vokser og gror til i en utrolig bra og spennende retning. Det er mye refleksjoner også hos en seks-åring. Det kunne fylle mer enn ett blogginnlegg. Jeg har lyst til å dele denne likevel: Vi sitter i bilen på vei hjem fra skolen og snakker. Han sier til meg at: "Mamma, du vet alt du!" Jeg svarer at det er veldig hyggelig at han synes jeg kan så mye, men at jeg nok må innrømme at det ikke stemmer. Jeg tilføyer at det ikke finnes noen i hele verden som kan eller vet alt. Han tygger litt på dette, før han sier: "Jo, jeg vet om én person i verden. Obama kan og vet alt." Tydelig hvem som er helten. (Ikke noe dårlig valg forresten). Jeg svarer ham at Obama kan nok mer enn veldig mange i hele verden - det er riktig. Han vet likevel heller ikke alt. Han vet for eksempel ikke hvordan det er å være Aksel, seks år, fra Norge og komme til USA for å bo der et år. Da ble det stille og ettertenksomt i baksetet før han sa seg enig i det. Litt motvillig, riktignok.

"Med hjartet på rette staden"

Etter en liten tenkepause kom det: "Er det lenge til vi skal hjem til Norge nå?" Jeg forklarte at vi snart er halvveis i oppholdet vårt, så det er en liten stund til. Han svarte da at han lengtet litt hjem akkurat da. Til alt. Og til alle de der hjemme. - Alt er akkurat som det skal være, tenkte jeg.

November-besøk fra Norge

Farmor og farfar, Karin og Helge, hadde aldri tidligere i livet vært i USA. Da det ble bestemt at vi skulle bo her et år, fikk vi klar beskjed om at de ikke kom til å kunne besøke oss, for det var altfor langt unna. Vi hadde forståelse for det - Helge er jo fylt 82 år, og det er en lang reise. Vi trøstet oss med at et år ville gå fort både for dem der hjemme, og for oss her borte.

Bilde fra siste gang vi var sammen i Norge, hjemme på Årvoll

Så fikk vi høre at, jo, de hadde nå bestilt seg en tur til USA. Fjorten dager med "Best of the West". Reiseruten var kort skissert San Fransisco - Monterey - Santa Maria / Santa Barbara - Los Angeles - Grand Canyon - Zion - Bryce Canyon - Las Vegas - Death Valley - Yosemite - San Fransisco. Fantastisk!

Hel.. og Hel...

Vi sørget for å huke tak i dem når vi hadde anledning. Håkon og jeg møtte dem i Monterey til en lunsj i deilig sommervær på Fisherman`s Warf i Monterey tirsdag for to uker siden. Og sist torsdag kveld dro Helene og jeg opp til San Fransisco for å hente dem ned til oss de to siste dagene deres her i USA. Det var to fornøyde, men nokså slitne, som ble plukket opp. Mye kjøring og masse bra å se på kort tid!

Hjemme hos oss får vi høre om turen deres og inntrykkene av USA.

Men så deilig å se dem og å få tilbringe tid sammen med dem! Helt gull å kunne dele dette året vårt her borte nesten på midten med å få være sammen her og vise dem hva vi bor i og hvor vi tilbringer dagene våre alle fem. Besøk i huset vårt, tur til den store gode stranda vår, til alle skolene og kort vandring i Carmel. Helge fikk også tatt og kjent og luktet på en Redwood - det eneste de hadde savnet å være borti på turen.

Vi hadde en kjempehyggelig siste kveld på en restaurant her oppe i gata sammen. St. Tropez - en restaurant som drives av tanten og onkelen til Lili (som Aksel var på strand-bursdag til), og som har et kjempegodt fransk kjøkken (han er fransk). Helenes venninne Kelsie har også jobbet her, så anbefalingene kom fra flere retninger. Og med god grunn. Vi koste oss!

Simen og farmor

Aksel og farmor

I dag kjørte vi til flyplassen i god tid og så dem av gårde. Vemodig, men godt å ha vært tett på en kort stund.

God tur hjem!!

Tusen takk for koselig besøk, og for at dere tok mot til dere og reiste over Atlanteren og kontinentet, Karin og Helge / farmor og farfar!

En novemberdag hjemme i Carmel

Vi reiser mye rundt og ser mye bra. Men noe av det aller beste synes jeg faktisk vi bor midt i. Det er en grunn til at denne lille byen vår, som vi har kommet til å like bedre og bedre, har helt unaturlig mange hoteller og Bed & breakfasts. Dette er et reisemål. Et sted folk utenfra vil se.

Stranden går lenger enn du kan se herfra, hvor jeg startet turen.

I går leverte jeg som vanlig Aksel sist. Klokken var rundt halv ni. Sola skinte, og gradene hadde allerede krøpet oppover fra fire-fem (Celsius) til nærmere femten. Det var bare å benytte seg av det. Jeg dro rett videre til en av strendene i nærheten og la ut på en tur i sanden.

Jeg møtte ikke noen, men det var tydelig andre som også hadde vært her

Sanden var våt fra nattens bølger og vær, og føttene sank godt nedi for hvert skritt. En tur ble raskt til en liten treningsøkt. Jeg gikk i en retning i rask gange i litt over en halvtime. Før jeg snudde og gikk tilbake.

Her stoppet stranden...

Fuglene langs vannet gadd ikke å se i min retning. De var late - kanskje mette? - og nøt utsynet ut over Stillehavet - akkurat som meg.

Fugler som varmer seg. Du skimter en båt i bakgrunnen. Fisk, eller kanskje forskning?

Dønningene duvet, og ca hver tiende bølge var større enn de andre og slo merkbart lengre inn på sanden. Det gjelder å passe på! Hver gang vi er nede på god-stranda vår, ser vi folk bli våte til over knærne - med sko på. Det er noe med det vannet. Det virker som en magnet på folk. De må gå helt i randen, og alle har selvsagt stålkontroll på hvor langt inn neste bølge kommer til å slå.

Avsluttet ved trappen

Jeg avsluttet turen med visshet om at dette ikke er siste gang jeg tar denne. Og flere til. Men en annen visshet er der også: dette kommer jeg til å savne fryktelig når vi kommer hjem!

Las Vegas i høstferien

Pyramide med laser-lys 

Las Vegas er et sted som mange har et forhold til.
Noen liker stedet godt etter å ha vært der.
Noen har bestemt seg for å ikke like det selv om de ikke har vært der.



Både ungene og vi har sett en og annen film med hendelser fra Las Vegas.
Historien bak stedet som vokste opp midt i ørkenen, er også fascinerende.
Vi bestemte oss for å finne ut av hva vi syntes i løpet av høstferien.
Vi hadde en natt på vei til Grand Canyon, og to netter på veien hjem igjen.
En natt i Vegas var nemlig ikke nok. Vi måtte finne ut mer.

Utsikt fra hotellrommet vårt. Las Vegas by night.

Vi forhåndsbestilte rom på et digert hotell - "Circus, Circus", og ankom der i kveldingen. Vi hadde fått høre at alle de store hotellene også var Casinoer, og Simen hadde veldig lyst til å prøve å spille litt. Han vant nemlig så mye på Danskebåten en gang...

Say no more...

Hotellet vårt minnet om en slags overnattingsfabrikk. Det var ordentlig samlebånd ved inngangen, bilen måtte overlates i andres hender til parkering, og et var så enormt at det ble tungt å finne frem til fommet vårt i trettende etasje i en sør-vestlig tårnfløy. Gangene man gikk i på bakkeplan og under, var som å gå i en stor Danskebåt av kjipeste sort fra før røykeloven. Spillefløyer (men med høy aldersgrense, så det var ikke mulig for Simen å prøve seg), fulle folk overalt med gedigne øl- eller drinkeglass i hendene, tillatt med røyking inne, kjipe spisesteder, souvenir-sjapper, og sist men ikke minst "wedding chapels". Vi så et lite bryllupsfølge også. Kontrasten til de som gifter seg på stranda vår i Carmel kunne ikke bli større.

Helene har lovet at det ikke skal skje her når den tid kommer. Takk!

Konklusjonen på vår første natt i Las Vegas var ikke bra. Dette kunne umulig være alt. Sånne vulgære hotellmaskiner kunne umulig gjøre Vegas til det nest mest besøkt av turister i USA. Vi måtte finne ut mer, og bestemte oss for å dra tilbake på hjemveien.

Pyramiden med lysstrålen til venstre i bildet.

Vi gjorde to viktige ting annerledes på returen; vi ankom i dagslys og vi valgte å på på et mindre motell i nærheten av hovedgaten (the Strip). Det ble en opplevelse.

En bit av Paris

Lille New York - omringet av en berg- og dalbane. Aksel kunne mye om frihetsstatuen fra skolen.

Hoteller og shopping

Overdådige, digre, flotte og vulgære - hotellkompleksene var alt. Vi bodde like ved MGM, som var et stort hotell med enorme casino / spillehaller, restaurantkomplekser, flere store showscener og ordentlig løvehabitat - alt under ett tak. Her var rølpefaktoren ikke så høy, og folk gikk mer ordentlig kledd. Vi fant noen bra restauranter, og vi kjøpte billetter til et fantastisk show med Cirque du soleil - "KA". Det showet traff både store og små og inneholdt imponerende scene, akrobatikk, flott musikk og effekter vi ikke har sett maken til. Se bare her: KA - Cirque du soleil

MGM

MGM-varemerket. Løven som kommer først i filmene. Inne på hotellet var ekte løver. 

Dagen etter hadde vi lovet Helene og Simen at vi skulle finne litt shopping, og bestemte oss for å ta buss opp og gå The Strip nedover igjen. Det var masse folk og herlig mye å se på!

The Strip - typisk utsnitt

Folk

Elvis in Las Vegas - of course!

Shopping i Vegas kan være så mye. Denne kjøpte vi ikke...

Vi er virkelig langt hjemmefra

Utenfor Bellagio stoppet vi for å vente på et fonteneshow vi hadde hørt skulle gå hver halvtime fra klokka tre. Det var en imponerende forestilling.

Helene og Aksel venter på fontener

Se showet her:

Konklusjonen etter å ha vært innom Las Vegas to ganger, er at stedet er mye. Mye av alt - og dermed også av det som er imponerende og kult. Vi fikk bare med oss en liten flik av det byen har å by på, men den viste oss hva som er mulig å få med seg der. Det kuleste med det hele, var nok kontrasten til alt det fantastiske naturmessige vi også opplevde på turen vår. Vi fikk med oss et helt spekter av hva USA kan være. Og det er imponerende mye.

Hurra for deg som fyller 70 år!!

Kjære Bestemor, Svigermor og Mamma, - Gratulerer så mye med den store dagen din!

Vi feiret dagen sammen på forhånd da du var her, og hadde en fin kveld på Dametras restaurant oppe i gata her i Carmel. I kveld (for dere) skal du ha fest, og vi vet du gleder deg til det. Vi skulle så veldig gjerne ha vært der sammen med deg, Ingun, Harald, Cecilie, Tone og Maria og alle de andre gode vennene dine som kommer. Og vi vet at det kommer til å bli en bra fest som vi går glipp av siden vi er et hav og et kontinent for langt unna.

Vi er så glad for at vi fikk være sammen med deg i fem uker her. Vi synes bare alle sammen at det var altfor kort. Du kunne bare ha blitt til langt over jul. For selv om vi gjorde utrolig mye hyggelig sammen, var det så mye mer vi skulle ha gjort. Vi lurer litt på om vi skal tørre å håpe på at du tar enda en tur utpå våren??

Vi ønsker deg en super dag og håper at du vil kose deg og nyte festen. Det administrative ansvaret for den skal ikke du ha i dag, så bare slapp av. Du kunne ikke valgt noen bedre enn Ingun og Harald & co til å ta seg av den biten. Og selv om det er du som skal ønske deg noe til din bursdag, så ber vi her borte om bare én ting; vi vil ha et detaljert, saftig og deilig langt referat.

Vi er kjempeglad i deg!

Store klemmer fra 

Helene, Simen og Aksel

Håkon & Agnete

Håkons bursdag

Fint å sette seg i lia over vannet og se ut over alt dette.

Det ble en eventyrdag.
Jeg satte klokka på 6 og snek meg ut av hotellrommet, kjørte forbi den store dammen og opp på åsen over Lake Powell.

15 minutter senere dukker sola opp. Det er ingen rundt meg og alt er helt stille. En fin stund.

En liten stund senere var det på tide å komme seg videre, men klokka var fremdeles før sju. En time til ungene våknet. Jeg bestemte meg for å kjøre tilbake til Horseshoe Bend. Premie-plassen fra dagen før. En god morgenstund ute på berget fristet. Et par stykker ruslet rundt ved kanten, sikkert for å oppleve soloppgangen. De gikk når jeg kom. Deretter var jeg alene. Gull.

Klokka sju om morgenen ved hesteskoen. 

Planen denne dagen var å komme seg til Winslow, en liten, støvete by et stykke sør og øst. På veien sørover fra Page, svingte vi innom Sunset Crater. Et vulkansk månelanskap.

Selve askefjellellet var stengt av for folk.

Gutta løper i forveien

 Utbruddet skjedde for omtrent 1000 år siden.
 Nå var det gode stier på kryss og tvers. Det var spesielt å se, som om trær vokser på månen.

Agnete fortviler over det dårlige jordsmonnet. Ikke lett å dyrke gulerøtter her.

På vei mot Flagstaff.  Mt Humphrey i bakgrunnen, det høyeste fjellet i Arizona.

Etter en kort stopp ved Flagstaff, suste vi østover på den store motorveien. En knapp halvtime senere tok vi av på "Meteor Crater Road". Jeg hadde nemlig bestilt et besøk til et 50 000 år gammelt meteorkrater.

The Great Meteor Crater. Det er virkelig kjempestort.

Her ute i ørkenen er krateret perfekt bevart. Historien forteller at en 50 meter, 300 000 tonn stor meteor av jern falt i bakken og laget et krater 1200 meter tvers over og 170 meter dypt.
Selv om det er oppdaget mange meteor-kratere rundt om i verden, så er dette likevel "one of the most visually impressive due to its size, young age and lack of vegetative cover".
Det er temmelig spesielt å spasere rundt på kanten og prøve å forestille seg hva som skjedde den gangen.

Forsteinet tre. Det er virkelig hardt som stein.

Enda en time østover ligger petrified forest. En forstenet skog. Første gangen jeg hørte om stedet, innbilte jeg meg en vanlig skog omgjort til stein, litt som Harry Potter. Slik er det naturligvis ikke. Trærne levde for mange hundre millioner år siden og falt ned i noe slags mudder. Uten luft kunne de ikke råtne og i tidens løp har alt trestoffet blitt erstattet av mineraler. Tre er blitt til stein.
Imidlertid er opphavet tydelig. Trærne ligger der som steinharde tømmerstokker. Det er nesten så du kan telle årringene.

Stokkene ligger strødd rundt, halvt begravet i sanden.

Mens vi hoppet rundt på de merkelige stokkene, pekte Helene mot et lys i horisonten. Etter litt pønsking forstod vi at det var en flik av fullmånen på vei opp. En måneoppgang!

Fullmånen slipper tak i bakken.

Aksel er betatt av fullmånen.

Like etter kom det parkvakter som bryskt anmodet oss om å forlate parken. Ikke så underlig, vi var de eneste gjenværende, nesten en time etter stengetid.

Kveld på motell-rommet i Winslow. Vi feirer med leskedrikk og vin til de voksne. Hurra.

Bra bursdag, eller hva?.