Vi tråkler oss gjennom og fremover.

Mange ting må på plass når man er en familie på fem som skal bo, kjøre rundt til hverdags og på ferie, og fire av dem skal gå på skole.

Vi tenker ofte på at vi i Norge har mye byråkrati, og jeg kan godt tenke meg at det er ganske uoversiktilig og ugjennomtrengelig dersom man kommer som innvandrer til Norge. Jeg har sett det litt på nært hold gjennom vår gode, snille nabo - Ma Thu Za - som kom fra Thailand / Burma for litt over fire år siden og som fortsatt ofte må trenge gjennom NAV-regler eller bank-hindringer for å få tilgang på nettbank. Man hører også snakk om det beryktede og særs velutviklede franske byråkratiet, som kan skremme enhver fra å tørre å involvere seg dypt og ordentlig i Frankrike.

USA topper likevel det meste. Ikke på en dårlig og sær måte, for vi møter aldri folk som er firkantede og "byråkratiske". Alle vil egentlig få til ting så bra som mulig. Det er bare utrolig mange papirmøller og veier vi må gå for å komme til målet. Så her gjelder det bare å ha nok TID til byråkratiet.

Vi har fått opprettet bankkonto - etter å ha brukt to og en halv time hos veldig hyggelige og service-innstilte bankansatte. On-line banking ser det imidlertid ut for at vi ikke får tilgang til med mindre vi får Social Security-number. Og det får du ikke med mindre du skal jobbe her - for det er opprettet primært for å kunne betale skatt. Håkon skal bare være student, og ingen av oss andre har tillatelse i visumet vårt til å jobbe her selv om sjansen skulle by seg. Derfor kan det se ut til at vi er henvist til å betale regninger i banken eller med sjekk (!). Det er veldig hyggelig å gå i banken, men det går lang tid hver gang fordi alle er veldig åpne om sine livshistorier og fordi mange papirer må fylles ut hver gang. Om det er dyrere (slik som det er i Norge for våre venner som er flyktninger) vet jeg ikke enda, for gebyrer har jeg ikke fått oversikt over.

Vi valgte en landsdekkende, tradisjonsrik bank. Sånn er kortene våre.

Så er det innskriving på skoler. Carmel er et veldig ettertraktet skoledistrikt hvor skolene er gode og bemidlede, og hvor elevenes resultater er i topp-sjiktet. Derfor ønsker mange å få barna sine inn på disse skolene. Når det er bosted som avgjør hvilke skoler man skal gå på - også på High-school - sier det seg selv at det blir viktig å fastslå om bostedet er proforma eller om man virkelig bor på adressen man oppgir. Kravene som må oppfylles er at du må fremvise leiekontrakt på huset (eller skatteseddel), samt to regninger tilsendt deg som oppgir den fysiske adressen regningen gjelder. Dette høres kanskje ut som et rart krav, men her i Carmel er det ingen postombæring, så alle må opprette postboks for å motta post. Til en slik postboks kan man gjerne motta post som angår andre adresser enn de i Carmel. Vår utfordring var en stund at vi ikke hadde bodd her lenge nok til å få regninger tilsendt. Nå har vi flere enn vi egentlig ønsker...

Aksel fant ut at det var totalt 6649 postbokser på Carmel postkontor. Vår har nummer 2283.

Men nå er Aksel skrevet inn. Vi leverte alt vi skulle for å bevise bosted, vi leverte fødselsattest og vaksinasjonskort med oppdaterte vaksiner og bevis for at de har hatt vannkopper, og en bunke med utfylte og signerte papirer som skolekontoret hadde gitt oss. Så nå er vi spente på torsdag og fredag, hvor vi kommer til å få delta på info-møte for nye foreldre og klassliste med lærer kommer opp. Grøss og gled og gru!!!

Vi kjøpte også bil her om dagen.... Var i to ulike bilsjapper fra halv elleve til klokka var fire før vi kunne gå ut med en reservert bil "i hånda". Da hadde ungene sittet og ventet pent gjennom hele papirmølla bare avbrutt av en kjapp lunsj. Jeg tror Håkon måtte gi fra seg ca. 20 signaturer etter forutgående gjennomgang av hva han signerte på. Jeg tror ikke vi kommer til å tørre å selge bil som privatpersoner etter dette - vi får nok selge til en bilforhandler igjen før vi drar.

Nissan Armada LE - som vår nye, brukte bil. 8 seter - god plass til gjester!

De la merke til barna våre. Da vi hentet bilen dagen etter (etter først å ha brukt over to timer for å få forsikret bilen og husets innbo på et hyggelig og omstendelig kontor), sa de at de sjelden hadde sett så tålmodige barn! De mente at når de hadde vært her et år, ville de være som amerikanske barn; høylytte, masete og klatrende opp etter veggene. Dette er en beskrivelse jeg ikke kan gå god for at stemmer, for vi har ikke truffet så mange av dem enda, men jeg tror vi satser på å holde dem norske på akkurat det punktet i hvertfall.