Livin the sweet life

Livin the sweet life

Som alle vet finnes det fristelser omtrent hvor enn du plaserer øynene dine. Her i USA er kanskje mange av dem større, slik som mye annet i dette landet. I mat butikken er det kanskje rader på rader med sjokolade eller potetgull som frister? Eller kanskje kake disken, som minner om et konditori? Her om dagen skulle jeg spise surt godteri, fordi jeg er veldig glad i surt godteri. Jeg hadde plukket ut noe som fristet, når jeg kom hjem for å spise det, var det ikke surt, nei, det var søtt... Det sure godteriet var søtnet. Slik som brød, jucie og masse annet er her i statene, søtt. Jeg har desverre klart å finne mine søte-favoritter allerede. La oss ta min første søte opplevelese:

La oss lage muffins!

Og etter en lang og fin butikktur så fant jeg det jeg trengte for å lage buttermilk muffins, som ble ganske så søte igrunn:

De ble toppet med en sjokoladefrosting og alle spiste en hver, og resten tror jeg ble kastet for de var altfor søte (sjokoladefrostingen sin feil)

Her i USA har jeg fortsatt ikke funnet min erstatning for KG aka Kaffe Galleriet, så jeg kjører på hjemme til frokost i stedet. Etter å ha gått i flere butikker og bare funnet sukkerlake frokostblandinger endte vi med en økologisk en. Men variasjon er greit, så det går av og til i min litt søte, men veldig gode frokost, som puttes inn i brødristeren, som for øvrig har en knapp det står bagel på. Etter det smøres den vellkjente kremen på, og det eneste som mangler er noen skiver paprika og et blad grønn salat, voila:

Men nå har vi kommet til høydepunktet, den søteste av dem alle, min favoritt:

Den er fantastik, med sine caramel-cookie-dough biter, peace-merke-sjokolade-rundinger, caramel-vanilje-is og ikke minst de utrolig herlige tegningene og skriftene på innsiden av boksen. Det er mine to gode venner Ben & Jerry som står for boksen. Denne finnes ikke i Norge, noe som gjør meg litt depp, for den er altfor søt til å utelates fra alle iskrem skapene på 7/11, og de egne Ben & Jerry skapene som finnes rundt om. 

Gruer meg til den dagen disse godene blir vanskelig å få tilgang på... Btw, jeg har ikke spist alt i den boksen selv, looover!!

Søndag i Santa Cruz

Tanken var egentlig å dra på stranda. Nordover en times kjøretur ligger Santa Cruz, langgrunn, med passe store bølger og varmere vann. Hos oss er vannet kaldt og himmelen er overskyet. Simen har dessuten fått seg surfebrett, og sammen med Helene har de fått totimers surfekurs.

Målet var stranda utenfor Boardwalken(?) Surfelæreren til Helene mente det var best.
Men Santa Cruz denne formiddagen var akkurat like kald og grå som Monterey. Vi lot brett og håndklær ligge igjen i bilen. Vi satset i stedet på en rusletur i byen.

Boardwalken viste seg å være en gammel fornøyelsespark kliss inntil standa, visstnok en klassisk attraksjon. For ungene var dette tilsynelatende en grei erstatning. Ingen sutring over manglende surf.

For Simen og Helene var dette som den gamle tanta til Tusenfryd, men for Aksel var det første besøk ever i berg-og-dalbaneland. Han storkoste seg i følge med storesøsknene sine.

Tømmerrenna. En umiddelbar hit.

I "jack's pirate ship".

Vi hadde med noe så uamerikansk som matpakker. Kulturelt jetlag. Men hjemmelaget grovbrød slår tross alt utbudet i parken:

Deep fried Oreo cookies.
Nesten som bananene på kinarestauranten. Men bare nesten.
Vi tok tre, bare for å prøve. Mesteparten havnet hos Aksel.

Guadalupe Nipomo Dunes - en avstikker

Sør for Pismo Beach, halvveis ned mot LA,  ligger et lite naturreservat som visstnok er fullt av sjeldne fugler. Våre venner i Monterey hadde ikke hørt om det, så jeg tipper reservatet er temmelig ukjent.

For oss er det bare en tilfeldig innskytelse. Rough Guide i bilen, barn som kjeder seg i baksetet og gråvær langs kysten. Planen var stranda, men boken forteller at nær Pismo ligger de høyeste sand-dynene i California. 500 fot høye. Kan fjell av sand erstatte tur på standa?

Sanden er annerledes enn på stranda. Tørr og uten salt.
Tung å gå i, men god for føttene.

På den smale, støvete veien inn, kjører vi forbi et berg av ubestemmelig søppel halvt begravet i sanden. Dette viser seg å være rester av en filminnspilling mer enn 90 år tilbake (Cecil B DeMilles Ti Bud). Etter innspillingen gravde de ned hele settet!

Fuglene hekker i sanden.
"If you go outside the wires, we are forced to shut down the park" sa vakten.
Over hodet på Aksel skimtes såvidt toppen av søppelberget. 

"we have lost our way" sa parkvakten, og mente vi måtte parkere langs veien. Mistet veien? Kanskje det har blåst litt sand over veien, tenkte jeg.

Ikke kjørbar. Veien var virkelig borte.

Vi ruslet barføttes i myk sand en liten kilometer. Det kjentes godt.

Vi kom ikke til 500-fots-fjellet. Det lå tre kilometer lenger inn og fikk vente til en annen dag.

Kveldstur til Pinnacles

En drøy times biltur unna oss ligger en mini-nasjonalpark. Min erfaring er at disse parkene alltid er severdige. Mange er spektakulære, selv for blaserrte nordmenn. Vår nabopark heter Pinnacles, ligger oppå en åsrygg og er strødd med knortete berg-knauser. Gode stier går på kryss og tvers. Siden parken er temmelig liten, er også stiene korte.

I et ellers mykt landskap, skiller området seg ut

Vi brukte bare en time inne i parken. Altfor kort for et skikkelig besøk naturligvis. Men nok til å se merkelig og spennende natur.

Vi var innom på kveldstur i lav sol med tom parkeringsplass. 

Parkområdet var vissnok en vulkan for lenge, lenge siden. Selve vulkanen lå midt i en forkastning som har flyttet mye på seg. Fjellet har dermed langsomt blitt revet i stykker og etterlatt seg det knausete terrenget.

På toppen av knausen

En krabat som soler seg.

Furuene har kongler store som kokosnøtter 

Vi tråkler oss gjennom og fremover.

Mange ting må på plass når man er en familie på fem som skal bo, kjøre rundt til hverdags og på ferie, og fire av dem skal gå på skole.

Vi tenker ofte på at vi i Norge har mye byråkrati, og jeg kan godt tenke meg at det er ganske uoversiktilig og ugjennomtrengelig dersom man kommer som innvandrer til Norge. Jeg har sett det litt på nært hold gjennom vår gode, snille nabo - Ma Thu Za - som kom fra Thailand / Burma for litt over fire år siden og som fortsatt ofte må trenge gjennom NAV-regler eller bank-hindringer for å få tilgang på nettbank. Man hører også snakk om det beryktede og særs velutviklede franske byråkratiet, som kan skremme enhver fra å tørre å involvere seg dypt og ordentlig i Frankrike.

USA topper likevel det meste. Ikke på en dårlig og sær måte, for vi møter aldri folk som er firkantede og "byråkratiske". Alle vil egentlig få til ting så bra som mulig. Det er bare utrolig mange papirmøller og veier vi må gå for å komme til målet. Så her gjelder det bare å ha nok TID til byråkratiet.

Vi har fått opprettet bankkonto - etter å ha brukt to og en halv time hos veldig hyggelige og service-innstilte bankansatte. On-line banking ser det imidlertid ut for at vi ikke får tilgang til med mindre vi får Social Security-number. Og det får du ikke med mindre du skal jobbe her - for det er opprettet primært for å kunne betale skatt. Håkon skal bare være student, og ingen av oss andre har tillatelse i visumet vårt til å jobbe her selv om sjansen skulle by seg. Derfor kan det se ut til at vi er henvist til å betale regninger i banken eller med sjekk (!). Det er veldig hyggelig å gå i banken, men det går lang tid hver gang fordi alle er veldig åpne om sine livshistorier og fordi mange papirer må fylles ut hver gang. Om det er dyrere (slik som det er i Norge for våre venner som er flyktninger) vet jeg ikke enda, for gebyrer har jeg ikke fått oversikt over.

Vi valgte en landsdekkende, tradisjonsrik bank. Sånn er kortene våre.

Så er det innskriving på skoler. Carmel er et veldig ettertraktet skoledistrikt hvor skolene er gode og bemidlede, og hvor elevenes resultater er i topp-sjiktet. Derfor ønsker mange å få barna sine inn på disse skolene. Når det er bosted som avgjør hvilke skoler man skal gå på - også på High-school - sier det seg selv at det blir viktig å fastslå om bostedet er proforma eller om man virkelig bor på adressen man oppgir. Kravene som må oppfylles er at du må fremvise leiekontrakt på huset (eller skatteseddel), samt to regninger tilsendt deg som oppgir den fysiske adressen regningen gjelder. Dette høres kanskje ut som et rart krav, men her i Carmel er det ingen postombæring, så alle må opprette postboks for å motta post. Til en slik postboks kan man gjerne motta post som angår andre adresser enn de i Carmel. Vår utfordring var en stund at vi ikke hadde bodd her lenge nok til å få regninger tilsendt. Nå har vi flere enn vi egentlig ønsker...

Aksel fant ut at det var totalt 6649 postbokser på Carmel postkontor. Vår har nummer 2283.

Men nå er Aksel skrevet inn. Vi leverte alt vi skulle for å bevise bosted, vi leverte fødselsattest og vaksinasjonskort med oppdaterte vaksiner og bevis for at de har hatt vannkopper, og en bunke med utfylte og signerte papirer som skolekontoret hadde gitt oss. Så nå er vi spente på torsdag og fredag, hvor vi kommer til å få delta på info-møte for nye foreldre og klassliste med lærer kommer opp. Grøss og gled og gru!!!

Vi kjøpte også bil her om dagen.... Var i to ulike bilsjapper fra halv elleve til klokka var fire før vi kunne gå ut med en reservert bil "i hånda". Da hadde ungene sittet og ventet pent gjennom hele papirmølla bare avbrutt av en kjapp lunsj. Jeg tror Håkon måtte gi fra seg ca. 20 signaturer etter forutgående gjennomgang av hva han signerte på. Jeg tror ikke vi kommer til å tørre å selge bil som privatpersoner etter dette - vi får nok selge til en bilforhandler igjen før vi drar.

Nissan Armada LE - som vår nye, brukte bil. 8 seter - god plass til gjester!

De la merke til barna våre. Da vi hentet bilen dagen etter (etter først å ha brukt over to timer for å få forsikret bilen og husets innbo på et hyggelig og omstendelig kontor), sa de at de sjelden hadde sett så tålmodige barn! De mente at når de hadde vært her et år, ville de være som amerikanske barn; høylytte, masete og klatrende opp etter veggene. Dette er en beskrivelse jeg ikke kan gå god for at stemmer, for vi har ikke truffet så mange av dem enda, men jeg tror vi satser på å holde dem norske på akkurat det punktet i hvertfall.

Helene i USA: The American way

Helene i USA: The American way: "Starbucks smoothie med mer melk-innhold enn en milkshake... nam Godt å vite igrunn, pynter ikke på sanheten hvertfall! Man er ikk..."

Gratulerer med dagen, Kjersti!

,
Kjære Kjersti,
det var fint å høre stemmen din i dag. Dagen var din her hos oss, med strålende sol og nydelig sjø. Simen har vært på surfekurs og Aksel har lekt med bølgene selv uten våtdrakten han fikk i går. Vi har kost oss med en god Håkon-middag og hatt forskjellige is-smaker til dessert. Det finnes nemlig Ben & Jerry-smaker her som ikke finnes hjemme... Vi har drømt oss til Valdres hvor vi pleier å feire deg med flott Anders-middag og enten jordbær-kake fra Barbro eller dajm-is-kake med marengs....

Denne bursdagen ble annerledes for deg i Valdres og for oss i Carmel. men det er godt å vite at du er der. Vi er glad i deg!

Store klemmer og blomst fra oss alle fem.

Vi tenker på Norge

Det er ikke så lett å være så langt borte når det skjer så mye hjemme. Det er ikke til å fatte. Det er på nyhetskanalene her borte som hovedoppslag fortsatt. Når jeg skrur på NRK radio på iPhonen, er det kontinuerlig sørgemusikk som går - bare avbrutt av nyhetssendeinger som alle handler om det samme.

Helene og Simen er veldig opptatt av det - særlig Helene kanskje, som reagerte sterkt på alle som veldig snart mente det måtte stå muslimske ekstremister bak - før vi alle fikk vite. Sunn reaksjon, og en kraftig bevisstgjøring.

Så vidt jeg vet, er det ingen vi kjenner som er direkte berørt, verken av bomben eller av hendelsene på Utøya. Det er vi glade for, men det er selvsagt med en bitter bismak.

Dere skal vite at vi kjenner litt på stemningen dere lever i om dagen - selv om det er indirekte. Vi tenker på alle i Norge og hjertene våre er i hjemlandet vårt.

Stranda vår

I dag så var vi på stranda vår, fordi vi hadde kjøpt våtdrakter. Jeg surfet og det var veldig gøy, selv om jeg ikke var helt erfaren å klarte å surfe på de største bølgene der så var det gøy selv om å ri på bølgene å føle at man fikk det til litt. Og det som er bra er at vi bor bare fem minnuter unna å gå til stranda så man kan komme å gå sånn cirka når man vil. Det er også veldig fin strand. Det er helt melissand så når mamma skulle vaske underbuksa til lillebroren min så var mye av sanden inni stoffet på trusa hans på grunn av at det var så pudder-sand.

Med våtdrakt så bader til og med Aksel!

Man kan også bestemme litt hvor høye bølger man surfer i på grunn av at stranda er så lang, så ett sted blåser det mer enn ett annet også gjør det at det blir forskjellig høyde på bølgene.

Sanden er ikke importert og det merker man på grunn av at det er på en måte en skog litt nærmere veien og sånn på stranda og da er den under planter og sånne ting. Det er veldig mye dyreliv der og i dag så vi to seler også har vi sett tre delfiner. Så det er en veldig fin strand og surfe på, bade eller bare være på, for det er så mye og se på.

Her surfer jeg med en sel bak meg

Mamma har også fikset så jeg skal få gå på surfekurs. Vet ikke helt når det begynner, ganske snart hvertfall. sjekk lenken: http://www.carmelsurflessons.com/

Bit av "The American Dream"?

I helgen var en av de store motorveiene gjennom L.A. stengt fordi de skulle rive en gammel bro og bygge opp en ny. Alle L.A.-ere ble sterkt anmodet om å holde seg hjemme eller reise med offentlig transport for å unngå det de hadde døpt "Carmageddon". Mandag skulle arbeidet være ferdig, og vi kjørte inn på akkurat den veien. Folk i L.A. hadde vært veldig disiplinerte, timeplanen hadde holdt, vi kjørte forbi den revne brua og (kanskje) under den nye, og trafikken var tilbake til normalt. Trafikken var ikke så slem som mange vil ha det til, men den var mye. Vi satt i fem-seks filers kø i en time for å nedlegge noen kilometer. Vi moret oss med å følge gradestokken utenfor bilen og regne om fra Fahrenheit til Celsius. Toppen var på 97 Fahrenheit, og det var godt å ha air-condition.

Om Carmageddon

Vi kom kjørende inn i L.A. via Sunset Boulevard og Beverly Hills, UCLA, Bel Air og andre små-sexy steder. Noen som ville selge oss "Star Maps" som skulle vise hvor alle kjendisene bodde. Fyren skulle ha 15 dollar. Vi greide oss uten. Utrolig flotte strøk - det vi kunne se utenfor og forbi portene til eiendommene - og UCLA var imponerende! Hollywood High School kanskje ikke så attraktiv.

Hollywood Highschool

Etterhvert kom vi til Hollywood Boulevard og Walk of Fame. Ikke like imponerende kanskje, men gøy å se. Selve Hollywood bar nok preg av fordums glans. Slitne bygninger, mye reklame for "Nude shows" som Simen hadde noen spørsmål rundt, og egentlig ingen severdige bygninger i nærheten. Vi stod og ventet på hvit mann for å krysse boulevarden og det stod tre "hvem-som-helster" og delte en bitteliten sneip som ga mye søtlig luktende røyk rett ved oss. Lignende lukt har vi overraskende ofte fått inn i bilens luftesystem når vi har kjørt her. Må nok gis en del resepter på "medical marihuana" her, for dette skjer relativt åpenlyst.

Walk of Fame

På Hollywood Boulevard gikk vi mest med nesa ned i stjernene med Jonny Cash, Reese Witherspoon og spekteret før, utenom og imellom. Vi registrerte så vidt at det var en norsktalende familie som gikk forbi oss, hvor mammaen bemerket at "her er det en ledig stjerne til meg!". Håkon bråstoppet og snakket med dem. Det viste seg å være en tidligere kollega av ham med familie, som han visste skulle på California-ferie i disse dager. Hva er egentlig sjansen for det?

Vi ville opp til Hollwood-skiltet som vi så fra Boulevarden. Kjørte bare etter skiltet vi så oppi åsen, kom helt inn på den riktige veien og kjørte til den stoppet. Der var det - i tillegg til å være nær skiltet og flott turterreng - utrolig utsyn over storbyen L.A. For den er svær! Vi så mye av byen derfra, (blant annet en brann langt nede i byen og hørte sirenene rett etterpå), men ikke på langt nær alt.

På vei opp. Solbrent nakke = caps bak-fram

Dette har vi snakket om...

Utsynet over L.A. De med godt syn kan skimte brannen til venstre i bildet

Det var veldig varmt der oppe, og guttas tålmodighet var nok strukket litt vel langt den dagen for at særlig vi jentene skulle få sett litt fra kjente tv-serier og filmer . Vi tok Sunset Boulevard hele veien ned til kysten for å finne strand, hotellrom med svømmebasseng og få litt livgivende aktivitet etter en lang dag i bil.

Been there, done that ;-)

Overraskelser

Det er som om Harry Potter er med på turen. Vi svinger av fra ensformige hovedveier og inn gjennom støvete småsteder. Tryll, tryll og vips dukker det opp rare og artige plasser.

Highway 1 er kystriksveien i USA. Mye er vakkert og noe er likegyldig. På en ganske tam stekning, litt som rundt Namsos, blir barna sultne.  Vi har naturligvis ikke peiling på hva som finnes i nabolaget og velger å spørre GPS'en om servering. Den nærmeste er like ved og virker ok. Standard grill og frittemat og vi parkerer bilen. Men vegg i vegg ligger en anonym pizzasjappe, Palo Mesa. Harry Potter tryller litt og vi ombestemmer oss. Stedet har omtrent ingen sitteplasser og er nesten tomt, et typisk takeawaysted. Vi bestiller en kneipbrødpizza og setter oss ned for å vente.

Joshua. I verdensklasse.

Og så skjer det: Smørbukken bak disken har dødspeil. Finner fram deigen og knar og snurrer bedre enn i noen film. Vi spør, og det viser seg at Joshua er en dedikert pizzabaker. Bronseplass i USA-mesterskapet og 23. plass i VM. Helt sprøtt, veldig overaskende og temmelig imponerende. Det beste er at han er blid, snakkesalig og at vi har han for oss selv hele tiden. Ettersom jeg baker pizza til familien hver fredag, er dette spesielt relevant. Vi diskuterer seriøst pizzadeigens tilvirkning og ovnens beskaffenhet. Viktige saker. Han har hemmeligheter, sier han. Klart det, oppskrifter er alvorlige greier. Han lager alt sammen fra bunnen av, basilikum vokser i potter bak kjøkkenet og sausen blandes hver morgen. 50 pund hvetemel går i eltemaskinen hver dag.

Noen år tilbake bygget denne mannen bilfabrikker i Detroit. 

Men så skjer det igjen: Han deler hemmelighetene med meg! "I don't normaly do this, but..." Hurra! Hvor bra er ikke det? Strategien bak neste VM-pizza. Blandingsforholdene mellom ulike ingredienser. Jippi! Nå blir det VM-pizzadeig hver fredag i Camino Real.

Bra prat. Fuskelappen med oppskriften i venstre hånd.

Pizzaen vi fikk på bordet? Kjempegod.
Takk til Potter og takk til bronsevinner J. Ivey.

Mat på tur

Frokost i Santa Barbara - en god opplevelse

Hvordan velge spisesteder når man er på tur og ike vet helt hva som skjuler seg bak de ulike Diner`s-navnene eller fastfood-kjedene? Wendy`s, Denny`s, Ihop, Jack in the Box, Taco Bell, KFC eller andre helt ukjente som kan se hyggelige ut? Eller skal man "safe" og ta de kjedene vi kjenner hjemmefra når alle er sultne og må få humøret opp snarest mulig? Nei, ikke det i hvertfall. Er man på reise, skal man også gjøre seg kjent med hvordan folk spiser her. Og det snakkes det en del om i vår familie for tiden.

Aksel vil gjerne ha pasta eller hamburger til frokost, middag og kvelds. Simen og Helene vil helst ikke det - de velger det sunne alternativet. Salater eller noe med kyllingbryst. Hvis det finnes. Og mange steder reklamerer de med "all you can eat" og har temadager slik at du kan spise så mye du vil av en variert ukemeny - til en billig penge. Men det er ikke sikkert den maten er så ulik hver dag når det kommer til stykket. Det som er mest annerledes kanskje i forhold til hjemme, er at det går an å velge halve porsjoner av det du ønsker. Selv de er det ikke alltid vi får til å spise opp... Vi skal ikke enda en gang ta tak i størrelsen på alt i USA. Det har vært nevnt før.

"All you can eat"- fristelse

Vi har vært i alle ender av skalaen i våre erfaringer. Fra fantastiske bagels til kjipe, feite burgere med vasne french fries. Deilige, crispy salater med uvante vrier - og kontrasten bleike taco-lomper med en sleiv bønner, en sleiv halvgodt kjøtt, en sleiv mais og en sleiv ris.

Men toppen av kransekaka av opplevelser var da vi på turen vår dumoet innom en utrolig pizza-baker. En ex-bilfabrikkarbeider fra Detroit som ble med på kompisens prosjekt i California. Businessen ble suksess, og fyren greide å komme på 23. plass i verdensmesterskapet i pizza-baking! (selvsagt en italiener som stakk av med 1. plassen) Kjempeentusiast med yrkesstolthet. Håkon forteller mer om Joshua i eget innlegg ;-) Hele opplevelsen takket være en GPS innkjøpt i Norge før vi dro.

Utrolig god pizza nær Pismo Beach

Men nå; hjembakt brød på benken, deilig flyndrefilet til middag, og godt å være sjefen over eget inntak igjen!

Farvel til gullbutikken

Super boksjappe

Mitt første møte med en amerikansk bokhandel var i London for mange år siden. Svære lokaler med latterlig stort utvalg i små norske nisjer som ikke-krim, ikke-biografier og ikke-kokebøker. Hyllene var dessuten smekkfulle av alskens magasiner som du kunne ta med til en stille, tilbakelent kafé inne i butikken. Sitte ned med en kopp kaffe og bla igjennom en mulig fangst med

spennende litteratur! Helt nytt for meg, veldig unorsk og skikkelig himmelrike. Butikken het Borders og stilte ut tre etasjer med sakprosa, voksenspill, science fiction og amerikanske magasiner. En hel verden unna Ark, Notabene og (selv) Tanum.

Rundt oss her ligger det to Borders-utsalg. Fulle av kart, reiselitteratur og smale nisjebøker. En bonus ved å bo i Monterey som gledet meg.

Bokhyllene mine er fulle av bøker herfra

Men Borders, viser det seg, klarer ikke konkuransen mot Amazon og digital litteratur. En overraskende artikkel i avisen nevnte at butikken går konk og at siste dag var onsdag. Trist. Jeg gikk innom lokalutsalget for tre timer siden. Den var åpen, men bak disken kunne de forklare at "jo, siste dag i dag. Nå er det finito. 11 000 uten jobb" Og et av mine favorittsteder er historie.

Ferietur sørover mot L.A.

Vi bestemte oss i all hast for å ta en tur sørover. Oppsøke litt sommervarme og strender, komme oss til L.A. og se noe av det som vi har hørt om fra filmverdenen, suge inn inntrykk fra småsteder nedover og den store byen nesten nederst på Amerika-kartet.

Det var litt vanskelig å blogge om dette underveis - blant annet fordi vi hadde lagt igjen utstyr for å få overført bilder til maskinen vår. Jeg tar det derfor temavis i etterkant.

Oppsummeringsvis kan vi si at det nok lønner seg å være litt mer forberedt midt i amerikansk (og internasjonal) ferietid enn vi har erfart at er nødvendig hjemme i Norge.  Litt for mye tid på leting etter overnatting må vi nok si at vi brukte i begynnelsen. Vi ble flinkere etterhvert, og booket neste natt et døgn i forveien i hvertfall. Enklere å ta ting på sparket også når forholdene er mindre enn i hvert fall i L.A. Men det kommer jeg tilbake til i eget innlegg... Men andre ting var det lurt å bare følge magefølelsen eller GPS-en på - det brakte oss opp til Hollywood-skiltet, til en av verdens beste pizza-bakere på et lite sted langs veien, til flotte severdigheter av ymse slag.

Aksel var overlykkelig den ene natten han fikk egen seng på hotellet - og da var det en bred og god sofa han fikk sove i. Den lette kroppen fikk ellers sove på gulvet mellom de to dobbeltsengene (som de kaller enkeltsenger) som vi andre sov i, oppå noen vatt-tepper og håndklær. Han sov godt der, følte seg nok trygt forvart, og måtte vekkes nesten hver morgen.

Lange timer i bil gikk også bra - bortsett fra når man nærmet seg måltider eller hadde lett etter overnatting i en og en halv time uten hell... Vi stoppet jo mange steder underveis og spiste litt, og så redder jo også spilling på iPhone og iPad situasjonen for gutta, mens Helene synker inn i sin egen verden med iPoden sin.

Da vi kom hjem i går kveld, var alle veldig fornøyde over å komme "hjem" igjen - og det tyder på at vi har fått til noe her allerede. Deilig!

Barna på West Beach, Santa Barbara

Helene på banen!

Nyheten i dag er at Helene har opprettet egen blogg i dag (mens Håkon og jeg brukte over to timer i banken for å opprette kontoer til oss og Helene). Jeg har lagt linken til bloggen hennes her slik at den ikke forsvinner etterhvert som vi poster innlegg.

Helene ville heller ha egen blogg - og målgruppen hennes er kanskje en litt annen enn vår - men det er hyggelig å gi alle som kjenner henne mulighet til å kunne følge hennes opplevelser og oppfatning av livet her borte. Nå er muligheten der, for hun tilbyr nok etterhvert en masse godsaker ;-)

Opplevelser - 12. Juli 2011

I dag har vi snudd litt på ting. Etter å ha vært innom utleiemegleren med et par spørsmål (bl.a. garasjeåpnere som ikke virker og som er for gamle til å få kjøpt batterier til i vanlige butikker og et boblebad som gutta gjerne skulle fått til!), dro vi og så på skolen til Simen. Den ligger på en stor slette med masse plass til ulike sportsaktiviteter. Det er frodig og fint rundt – det er et elvedelta – og vi vet at de driver med mye praktisk naturfag-undervisning i uteområdene der. Det ungene la spesielt merke til, var at området er lagt til rette mot at barna skal komme seg til skolen selv ved å gå eller sykle. Det er to filer i hver retning med trafikk, ingen sykkel- eller gangstier, og helt inn til skoleporten er det dirigert frem til ”drop-off-zones” eller busstopp. Det blir spennende å se hvordan dette blir i praksis!

Deretter dro vi ut på Highway 1 retning sørover mot Big Sur. Landskapet endret seg raskt fra det frodige og trefylte Carmel hvor veien snirkler seg nesten langsmed havet, og til at vegetasjonen jevnt over er på ikke mer enn 30 cm høyde samtidig som veien kryper oppover og kysten blir mer klippepreget. Utsynet utover Stillehavet innbyr til meditasjon – noe som må vente når du sitter bak rattet på en av de største bilene du har lov til å kjøre – men det er likevel fantastisk! Dønninger som møter enten klipper eller sandstrender, utallige farger i vegetasjonen langs veien, flotte hus, formasjoner i ”sandveggene” langs veien, og så; Bixby bridge. Etter det Håkon forteller, så er det en av de mest fotograferte broene i hele verden! Det er nesten for utrolig, men jeg svelger alt Håkon forteller som bærer preg av nisjekunnskap, så jeg lar meg imponere. Vi måtte selvsagt bidra til at dette faktum blir opprettholdt...

Vi kom nesten ned til Big Sur, hvor gjøremål og behov for tissepause gjorde at vi snudde og dro litt inn i Pfeiffer-parken. Der var utgaver av blant annet Red-wood-trær som bare var spedbarn i forhold til hva de kan bli, men vi nordmenn lot oss sjarmere og imponere like fullt. Trollsk lys når sola bryter gjennom de høye trærne og tykke trestammer som ikke engang familien på 5 greide å omfavne! Advarselsplakater om fjelløver som sa at barn måtte passes ekstra godt på og at man burde lage lyd når man gikk tur for ikke å overraske disse utilregnelige og aggressive dyrene, gjorde inntrykk.

Denne lille turen ga en forsmak på hva vi skal oppleve mer av etter hvert. Vi måtte dra hjem for å handle lamper til gutterommet, ekstra puter og andre ”utilities” i tillegg til middag. Alle gleder seg til i morgen når vi får store møbler på plass, og enda mer til dagen etter når internett skal komme på plass!

Nedover mot Big Sur

Ingen kommentar

Helene og jeg

Brødre og kompiser

Selv ikke med alle fem kom vi rundt. Og dette er unge trær!

Skog...

Praktikaliteter - 12. juli 2011

Vi bor oss til. Mye å ordne opp i. Håkon hadde noen lange telefoner i går til Gaz & electricity, ComCast (cable company), Waste disposal, Water, osv. Det var helt essensielt å unngå at de stengte av vann og strøm, og for barna er det enda viktigere å få etablert internett.

Heldigvis har huset vært mulig å bo i direkte – det er en kjøkken-øy her hvor eieren hadde satt igjen fire høye stoler. Vi har kjøpt en høy krakk i tillegg, så der spiser vi. Det er kjempekoselig å sitte rundt der hvor alt skjer og nå begynner etter hvert skap og skuffer å fylles opp med både nødvendigheter og bra ting å lage god mat av! Det er tomt i stue og spisestue, men det gjør lite når vi har gode venner som har lånt oss to oppblåsbare dobbeltmadrasser! Den ene er foreløpig seng for Håkon og meg, og den andre fungerer som liggesofa på stua når noen skal se film, eller som kosested for gutta å spille litt på iPad eller iPhone. Vi tåler et par netter hvor luften siger sakte men sikkert ut slik at når en av oss står opp om morgenen, så ”bånner” den andre ;-)

Vi skaffet det vi trengte for å få internett og kabel-TV opp og stå, og Håkon holdt på i lang tid – både med installasjon og montering av TV, ruter, modem, Mac-en vår og med lange kundehjelptelefoner. Ingen kunne hjelpe oss fordi her er det lenge siden (om noen gang) noen har brukt internett. Derfor må vi smøre oss med tålmodighet en stund til – de kommer om to dager hit og hjelper oss.

Vi har handlet sofa m/bord, spisestue, senger til Helene og til Håkon & meg, masse vi trengte til kjøkkenet, skriver/skanner og mye mer til. De store møblene kommer i morgen, og da er alt vi trenger på plass!

For gutta har dette vært noen dager med prøvelser, selv om vi har lagt inn litt hygge imellom slagene. Det er klart at timer i bil og i ulike butikker ikke er drømmen for dem. Særlig møbelforretningen i går – hvor vi brukte over et par timer men til gjengjeld ordnet effektivt senger, sofa, spisestue m.m. – var helt pyton for dem. Det endte med at de hadde ”har`n” fra seng til seng, og Simen tok et par saltoer over fra sofa til sofa da jeg satte foten ned for å sjonglere med noen store glass-dekor-kuler… Helene derimot, går inn for innredningsoppgavene med stor iver og holder egentlig motet mitt rundt den oppgaven oppe!

Fire stykker på en luftmadrass for å se film ;-)

Reisen over, 8. Juli 2011

Vår plan var å reise 1. juli og få med oss feiring av nasjonaldagen her. Slik gikk det altså ikke pga forsinkelser i visum-byråkratiet i USA, som gjorde at vi ikke fikk visum i tide. Vi var redde for at vi da måtte punge ut med nye 50 000,- for flybilletter til hele familien. Det viste seg å være tilstrekkelig med et avbestillingsgebyr på noen tusenlapper, og så fikk vi nye billetter til 8. juli.      


Det var flere ting å ordne for å komme seg ut av huset endelig enn det jeg hadde trodd. Det ble noen pappesker med merkelappen ”div” før vi torsdag ettermiddag satte kursen til Gardermoen med hjelp fra Barbro og Dag. Der innlosjerte vi oss på Thon Budget – alle fem på ett rom, og vi var i gang med reisen!      


Tidlig morgenen etter fikk vi med oss alle 10 store koffertene og minst én håndbagasje til hver inn til innsjekking. Med en overvektskoffert på hver og ca 2500,- ut i gebyr tok vi fatt på flyturen til San Fransisco via Amsterdam. Stemningen var litt taus og ettertenksom på turen, og godt hjulpet av Mac med filmer, iPad og iPhone med spill gikk alle timene som en drøm. Simen mente det ikke ville vært noe problem med flere timer, for han hadde flere filmer han gjerne ville se.       


På San Fransisco International Airport sto vi lenge i kø i ”Immigration”. Skjemaer skulle fylles ut, fingeravtrykk tas, spørsmål stilles – og så var vi gjennom etter en god time omtrent. Bagasjen vår hadde da ligget lenge på transportbåndet. Så skulle alle kolli gjennomlyses for å se om det var noe jordbruksprodukter eller lignende med. Jeg var litt engstelig for alle medisinene vi hadde i koffertene – ett års forbruk av diverse nødvendigheter – men dem var de ikke interessert i.        
      
Vi satte kursen for leiebil-henting, og 5 stk nordmenn og fire traller fulle med bagasje ankom via ”air-train”. Først i kø til Hertz for å hente GPSen vi hadde glemt i leiebilen vi hadde da Håkon og jeg var her i mai. Den GPSen var gull da, og helt nødvendig nå også for å finne raskt frem Det er jo rett og slett magi!. Så til "vårt" leiebilfirma, hvor vi valgte den desidert største bilen de hadde. En Chevrolet Suburban, 8 seter og stort bagasjerom. Vi fikk akkurat plass til oss fem med alle pakkenellikene, og nesa ble vendt mot Monterey.        


Vi hadde 3 timer på oss til å rekke Scott i utleiefirmaet før han tok helg. Selv om vi hadde bestilt to netter på hotell for å bo ok mens vi ordnet til huset, hadde vi veldig lyst til å vise barna huset og se ordentlig på hva som fantes der. I tillegg var det et stort poeng å sette igjen all bagasje utenom det vi trengte til to dager. 

Vi rakk Scott, fikk nøkkel, og dermed kunne eventyret starte!

Utenfor Thon Budget Hotell Gardermoen, kl. 04.30...

Air-train, San Fransisco International Airport

Vårt nye hjem i Camino Real, Carmel