St. Patrick`s Day

Jeg har mange ganger nevnt at de feirer mange dager her som er mer eller mindre ukjente for oss. En av dem er St. Patrick`s day. Jeg har hørt om den, og jeg har forstått at det er spesielt stort i Irland, men har egentlig ikke visst mer enn det. 

Aksel lurer på om fella hans kommer til å virke

Nå har jeg lært at Patrick var mannen som har fått æren for å ha sørget for å ha fått hedningene i Irland kristnet. Opprinnelig ble dagen feiret her borte av alle irer, men den har tydeligvis fenget flere. Og som med alle gode tradisjoner, som jul med Jesus og julenissen, påske med påskehare og oppstandelsen, har St. Patrick`s day et ikke-religiøst innslag. Det handler om en liten grønn nisse, eller gnom, som heter "Pete, the leprechaun".

Hvilken leprechaun kan motstå en sånn regnbue?

Pete er en fyr som gjør mye ugagn, og som gjør seg spesielt gjeldende i mars, tydeligvis. I hvertfall var det store temaet på skolen til Aksel at alle barna skulle lage en "leprechaun trap" - en nisse-felle. Som regel lar ikke Pete seg fange, men det hender han legger igjen noen god-saker... Ja nettopp - det handler om godteri i denne høytiden også. Man kan snakke så mye man vil om gigantiske parader og grønnkledd New York, men for barna er det smaken i munnen som huskes...

Dette var kanskje den mest forseggjorte av alle fellene tilsammen. Veldig hyggelig, for den var laget av han som nesten aldri gjør leksene sine og sjelden følges opp hjemmefra.

Nok en gang følte jeg meg som en kulturell analfabet her borte da jeg måtte spørre hva dette var for noe. Jeg måtte vite hvilke forventninger man hadde til leveransen fra Aksel. Jeg valgte å gå for den tilsynelatende enkleste løsningen; en skoeske som vi dekorerte. Aksel hadde lært på skolen at leprechauns liker gull og alt som glitrer, og i tillegg er de veldig glad i, og fascinert av regnbuen. Så Aksel visste hva lokkematen skulle være. Sølvpapir utenpå esken, og en regnbue inni!

Også ganske avansert. Frister med leprechaun-party!

Dagen før dagen skulle barna ha med fella si og sette den igjen på pulten sin, og så kom de spente til skolen på St. Patrick`s day for å se om Pete hadde gått i en av fellene. Jeg har sjelden sett barn ta noe så på alvor. De var så opptatte av hverandres feller, hva de hadde lokket med, hvordan den ville utløses, og de roste hverandres oppfinnsomhet. Ordentlig gøy å se!

Aksel sjekker mekanismen til denne flotte fella.

Det første som møtte oss morgenen etter, var ørsmå grønne fotspor på gulvet, med gulldryss rundt. Pete hadde virkelig vært der! Fotsporene fortsatte på alle pulter, og det lå igjen noen grønne, bittesmå klesplagg av filt (en sokk og en lue) her og der. Han hadde tydeligvis hatt skikkelig hastverk!

Å, se på gulvet! Pete har vært her!!!

Det morsomme var at han hadde vært innom, og utløst alle fllene! Men han hadde dessverre vært for smart til å gå i noen av dem. Til gjengjeld hadde han lagt igjen noen ting til hvert barn - blant annet noe å putte i munnen...

Pete har lagt igjen hilsen, button og godteri til barna.

Pete utløste alle fellene, men gikk ikke i noen av dem. Han kom seg unna i år også.

Den grønne fargen har jeg ikke fått helt taket på, men den er symbolsk og den er irsk (trenger ikke være geni for å trekke den slutningen kanskje...). Men jeg hadde ikke fått med meg at det var meningen at alle skulle ha på seg noe grønt. Skikken er nemlig slik at det er lov til å klype den som ikke har på seg den beskyttende fargen grønn. Så Aksel kom uten noe grønt, mens noen barn hadde tatt det helt ut med egne St. Patrick`s hatter, grønne klær, grønne trekløver-formede solbriller og mere til. Heldigvis lot de Aksel være i fred.

Grønn frukt, grønne fotspor og en bitteliten gjenglemt lue

Det er gøy å få se alle disse tradisjonene på nært hold. Og hatten av for alt lærerne og foreldre i klassen bidrar med og gjør ut av disse dagene. De har jammen meg nok av oppgaver som skal gjennomføres utenom dette! De baker det delvis inn i skolearbeidet ved at barna jobber med sine prosjekter, men likevel. Mrs. Dinsmore må ha brukt en del tid på å dekorere klasserommet om morgenen, og det krevde nok litt innsats å rydde opp etter Pete også. Men hun vet nok hva hun gjør. Barna elsker henne og vil gjøre alt hun ber om. Hva mer kan en lærer ønske seg?

Han klatret på ruta og kom seg visst ut gjennom den lille åpningen øverst.

En annen hverdag

Innimellom kommer det e-poster fra skolene som minner oss om at folk lever med mer engstelse enn vi gjør hjemme. Vi registrerer at barna her har en langt mindre bevegelsesfrihet enn vi er vant til å gi våre barn, og jeg må innrømme at vi innimellom synes det er litt for mye av et detaljert kontrollregime rundt barna og ungdommene her borte.  Her om dagen var det dette som ble sendt oss fra Simens skole: A message from CARMEL MIDDLE SCHOOL

Hello, this is Ken Griest with a quick message about a stranger apparently taking photos of students from just off campus today after school as well as another day in the morning as reported to us by an alert parent. We have contacted the Sheriff and they are investigating. The stranger is in his early 60s and wore a baseball cap and sunglasses. He drives a charcoal grey Toyota Camry with a dent on the driver's door. If you have any information about this person or vehicle, please contact the Monterey County Sheriff. I continue to strongly recommend that your child not cross the field to the Barnyard after school and certainly never walks home or off campus alone. Thank you. Ken

Jeg tenker nok en gang at vi har det veldig godt og trygt i Norge. I dag er kanskje ikke dagen hvor dette gir den beste gjenklang der hjemme - den første dagen av rettssaken mot Anders Behring Breivik - men jeg drister meg likevel til å si det. Selv om det skjer ting hjemme også, er ikke hele hverdagen vår satt i et system som er bestemt av frykt. Det er jeg takknemlig for. 

Simen lurer ofte på hvorfor ikke venner har mer selvstendighet enn de har her.

Mother-son-party

De har mange tradisjoner her som vi ikke har hjemme. En av dem er "The father-daughter-dance". I noen kristne miljøer arrangeres dette som et slags giftemål mellom faren og hans tenåringsdatter. Datteren avgir et kyskhetsløfte som skal holdes til hun gifter seg med sin mann. Interesserte kan lese mer om denne tradisjonen her: http://en.wikipedia.org/wiki/Father-daughter_dance

En avart av dette er den far-datter-festen som arrangeres på barneskoler rundt om. Da pynter døtrene seg i nydelige kjoler og går på dans med pappa. Bestefedre får også gjerne være med. På en måte er dette ganske søtt - pappa og jenta får litt alene-tid og rammen er at pappa skal gjøre krus på datteren sin. Jeg må likevel si at det føles som en ganske fremmed skikk for meg.

Gutt klar for fest...?

På Carmel River school arrangerer de hvert år denne festen. Det nye av i år var at man som et tilsvar arrangerte "Mother-son-party". I en slags likestillingens navn skulle altså mødrene her få anledning til å gå på fest med sønnene sine. Veldig mange mødre er likevel hjemmeværende og bruker etter min mening kanskje litt vel mye kontrollerende tid rundt guttene sine, men det er ikke opp til meg å dømme...

Aksel med damene sine

En egen fotobakgrunnsvegg hører med på amerikanske skolefester

Vi slenger oss med på det som skjer her - om ikke annet av nysgjerrighet. Denne festen fant sted da også mormor var på besøk, så Barbro, Aksel og jeg pyntet oss og dro på skolefest. Alle tre nokså avventende. Vi visste ikke hva vi skulle forvente.

Mye fremmed ved dette her...

Den nye allbrukssalen på skolen var pyntet til fest, det var kaker og brus/saft, dempet lys og utrolig høy musikk der. Aksel gikk rundt og så, og alle guttene var enten sjenerte eller skikkelig "konger" som løp rundt og herjet. Aksel var avventende og stum. Han var en liten gentleman som hentet kaker og saft til mormor og meg. Den ene gangen han våget seg vekk fra fanget mitt for å leke, ble han imidlertid nesten rent i senk, så han kom gråtende tilbake.

Aksel møtte Noah fra klassen. Det hjalp litt. 

Det var noen som hadde hatt en lys idé om at man ikke skulle ha ballonger, for det ville bråke sånn når de sprakk. I stedet hadde de delt ut en håndfull oppblåsbare badeballer. De ble selvsagt så ettertraktet at hele kvelden etterhvert handlet om å få tak i en sånn, og vokte den godt.

Stiv i blikket. Det tar tid å svelge alle inntrykk.

For Aksel sin del ble hele poenget med festen å få leke med en sånn ball, men han turte jo ikke å hevde seg mot de store gutta. Mer gråting ble resultatet. Inntil en av gutta til en venninne av meg kom og ga ham en ball. Da lyste han opp og hadde det gøy. så gøy at han til og med lot seg overtale til en dans med mamma da det var ti minutter igjen av festen. Da syntes han det var så gøy at han ville danse mer, og ikke dra hjem når alt var over.

Stiv i blikket igjen. Men denne gangen av excitement!

Jaja - fasiten på kvelden må kunne sies å være følgende:
Aksel og baller = ren magi
Han er litt treg i avtrekkeren, og har nokså bestemte idéer om hva som skal til for at noe er vellykket.
Konseptet til festen - en ren guttefest med sukkerdrikke og kaker attått, kombinert med altfor høy musikk...jeg tror kanskje ikke dette blir en like bærekraftig tradisjon som far-datter-dansen.

Eller hva sier du, Barbro? Artig kulturopplevelse?

Det var nokså deilig å komme hjem igjen. Sålenge Aksels siste-inntrykk var bra, så.

Til Chicago med Fulbright

Viktigper

En viktig del av reisen vår over til Amerika er Fulbright-programmet. Et tiltak fra det amerikanske utenriksdepartementet myntet på kulturutveksling og fredsskapende arbeid. For oss innebærer Fulbright-statusen praktisk hjelp med utreisen, økonomisk støtte, mange spennende kulturelle tilbud under oppholdet og en viss "elevert" status her borte (men ikke så mye hjemme).

The bean - bønna. En superkul gjenstand plassert midt i byparken. Folk kretser rundt og rundt og fascineres av de vridde speilbildene.

Til gjengjeld for bistand fra den amerikanske stat, forplikter vi oss til å "være norske" i lokalmiljøet og gi Norge et personlig, lavmælt og reflektert ansikt blant de vi omgås. Det er jeg overbevist om at vi klarer godt. Alle fem. På ulike måter forklarer familien vår Norge og Nord-Europa for Vestkyst-Amerikanerne. I alt fra samfunnskontrakten, helsevesen og parlamentarisme til matvaner, idretten vår og skolehverdagen. Ofte tenker jeg at av oss fem, er jeg den minst integrerte. Kanskje litt underlig, men hverdagen for en universitetsstudent er ikke så fylt av sosiale aktiviteter og spennende klassediskusjoner. Lesesal med ørepropper er hverdagen. Agnete og barna derimot, de lever og puster med sine venner og klassekamerater.

Agnete jobber som volunteer i klasserommet til Aksel og hjelper til der det trengs. 

Det går mye i lesetrening for førsteklassingene. 

I skolegården knyttes det drøssevis av kontakter med både voksne og barn. 

Her går det i foreldreprat med Sally og Elle

På strandparty med Alicia

Rochelle er Agnetes venninne, yogaintruktør, brødbakerkompis, café-søster og kilde til mye bra americana

Dessuten har vi lovet å ta Amerika med hjem til Norge. Gi Amerika det samme personlige ansiktet hjemme. Ingen lovprisninger eller propaganda, bare en usminket versjon av vår opplevelse og vår hverdag. Det tenker jeg kommer til å gå fint. Vi har opplevet veldig, veldig mye som naturlig vil formidles i klasserommene til barna, i jobben min og i mange andre sammenhenger.

Simen, nederst til venstre, var en stund med på skolelaget i bryting. Gutten er 110% integrert, en favoritt blant skolejentene og et ess i ballsport. Alle elsker aksenten hans. Norsk er kult.

Helene går ut i det amerikanske med begge føttene. Hun er en solid medspiller på cheerleader-laget og elsker uniformene og de morsomme sløyfene i håret. Her fra en competition i LA. De vant ikke, men turen var gøyal.

Ved påsketider inviterte Fulbright til en samling i Chicago med tett program i tre-fire dager. Uten noen idé om hva jeg takket ja til, tok jeg flyturen over til "the windy city", sjekket inn på hotellet og ble møtt av 150 studenter fra 80 ulike land. Herlig fred, nesten som et mini-FN. Under velkomstmiddagen husker jeg at jeg lukket øynene og defokuserte fullstendig. Det var en unik opplevelse å høre engelsk med så mange aksenter samtidig. En god lykkefølelse.

Valgkamp hos de konservative i presidentvalg-spillet. En av de republikanske kandidatene til venstre, Belen fra Argentina. Det var interessant å overvære kvinner fra relativt tradisjonelle samfunn, som midtøsten og sentralasia, prøve å forklare sosialt konservativ, republikansk familiepolitikk. Jeg forventet en forståelsesfull tone, men bommet stygt. Butheina fra Dubai (#3 fra høyre) foraktet Santorum og hans meningsfeller. "Basically they hate women", de andre sa seg enige.

De neste dagene fikk vi snakke med den politiske ledelsen i Chicago, hjemme-hos-middag med lokale, gruppeturer i forstedene, en innføring i det amerikanske politiske systemet samt en hel dag med et simulert presidentvalg. Mock election. Fantastisk! Vi ble inndelt i partier og politiske preferanser. For eksempel ble jeg utpekt som independent, social conservative.

Tre latinamerikanere gjør seg klare til valgkamp

Kandidater fra begge partier ble valgt, det ble kjørt valgkamp med debatter og avslutningsvis avholdt vi general election - presidentvalg. Ekstra spennende for meg ettersom jeg fikk rollen som chief of staff for den republikanske kandidaten. Rasende festlig med en saftig konservativ kandidat alá en Usbekisk Santorum. Vi lo så vi grein under en hylende gal parodi av en debatt. Det er tydelig at ingen forstår de amerikanske ultrakonservative som gløgge ungdommer fra diktaturstater.

Tre republikanske kandidater debatterer i plenum.

I pausene fikk vi anledning til å rusle rundt i bygatene. Selv hadde jeg to halvdumme ønsker knyttet til reisen: Å dyppe hånda i the great lakes, Lake Michigan og komme meg til topps i Sears Tower, engang verdens høyeste bygning - før arabere og østasiatere fikk smaken på skyskrapere.

I et av middags-lokalene: En spektakulær modell av Chicago sentrum. En fantastisk måte å se byen på.

Sears Tower. 450 meter høyt og høyere enn det sammenraste WTC.
Helt i toppen skimtes alkovene hvor turister kan gå ut på glassgulv en halv kilometer over gatene.

Utsikt fra toppen mot sentrum og videre ut mot Lake Michigan

Jeg gjorde begge deler, nesten. Jeg droppet å gå kai-stigen de tre metrene ned til det irrgrønne vannet. Men jeg sto tett ved, og det var bra nok.

Ekstrem konsentrasjon ved bryggekanten.

Jeg har tro på grunntanken til Fulbright, setter voldsom pris på innsatsen deres og er litt stolt av at de lar meg delta i programmet deres.

Yosemite Valley

Oppstilling foran dalen. Aksel er krystallklar på at posering er et overgrep.
Mellom Agnete og Helene er "Bridal Veil Falls".
Halfdome er tydelig innover i dalen og helt til venstre skimtes El Capitan.
Rett bak ryggen til venstre ligger Yosemite Falls

Det er dette alle forbinder med Yosemite (jo-SEMM-iti, ikke jåshe-mait), utsikten fra det såkalte tunell view. Fra Mariposa Grove er det tre kvarter med skogkjøring ala Hensmoen før veien svinger ned mot dalen. En kort tunell gjennom et bratt sva, og på baksiden bremset vi kraftig opp. Helt uventet fikk vi selveste Yosemite-utsikten midt i fleisen. Vi stoppet, gikk ut og pekte på alle landemerkene. Halfdome, Bridal Veil Falls, El Capitan...

Under Bridal Veil.

Fem minutter senere pakerte vi bilen påny. Asfalterte gangveier tok oss inn under fossen "The Bridal Veil". Det slo oss hvor enkelt tilgjengelig alt er gjort, hvor lett det er å være turist her inne. Selve fossen er lik hundre fosser hjemme i Norge, men her på vestkysten er store fosser eksotiske og folk begeistres lett av fossesprut og vann i håret.

Helenes foretrukne måte å være passasjer. Utsikten blir unik og luftig.
Over tårner den 600 meter høye nordvest-veggen til Halfdome

Etter en god bil-rekognosering opp i dalen var det blitt sein ettermiddag og vi vendte ut igjen og fant veien til hotellet.

På vei inn under Halfdome gikk vi langs elva som renner gjennom dalen.
Denne kryssingen var på ingen måte nødvendig, men for barna var den uimotståelig.

Tidlig neste morgen smurte vi frokost-matpakker og kjørte innerst inn i dalen, parkerte og spaserte en halvtimest tid inn til foten av Halfdome. Selve Halfdome fjellet er en merkelig, flott og imponerende skapning. En glatt halvkule av granitt delt i to. 

Ved Mirror Lake, et idyllisk lite tjern med sandbanker og en stor stein som måtte bestiges.
1500 meter over oss ruver toppen av fjellet.

Godt humør på Simen

Campen vår. Et par brødskiver, vassing i det grunne vannet, hopping på steinene og litt sjokolade. Topp utflukt.

Om du ønsker å gå på toppen, vil en mye brukt sti ta deg opp etter en lang dagstur. Siste delen går bratt opp svaet på østsiden langs the Halfdome cables, utfordrende kabel-rekkverk rett opp den skrå, glatte fjellsiden. En spennende tur jeg håper å ta senere.

Gutta danser på vei ned

Yosemite Falls var neste stopp, bare noen få minutter unna. Visstnok en av de høyeste fossene i Nord-Amerika. Bare for de uredde med god tid: opp i siden langs noen hyller, tar en sti deg til toppen av fossen. Fristende, men den får også utsettes til senere.

Helene foran Yosemite Falls.
To fossefall hvor gangveien tar oss inn til bunnen av den nedre delen.
Merk hordan det øvre fallet flyttes av vinden.

Noe av det spesielle med Yosemite er at alt ligger så tett. Langs et kort dalføre ligger alle severdighetene rett ved siden av hverandre.

Lower Yosemite Falls.
Den virket så beskjeden fra avstand, men merk mannen på kampesteinen i bunnen av bildet.

Dessuten hadde jeg og Agnete nøyaktig samme tanke rundt det naturmessige: Etter mye eksepsjonell natur langs kysten og i ørkenen, virket Yosemite forbausende norsk. Som en eventyrlig norsk vestlands-dal på steroider. Alt var liksom litt høyere og brattere enn hjemme, helt oppskriftsmessig amerikansk. En slags mutert hybrid av Romsdalen og Lysefjorden iblandet mye Eikesdal og Innerdal. Jeg juger litt, men ikke mye.

"Nesa" på El Capitan i profil. Nesten 1000 loddrette meter.
Vi har lyst til å gå inn til foten, ta på veggen og se opp.

Ved inngangen til dalen ligger en svær, svær, blokk av granitt kalt El Capitan. Hovedveien går så å si langs foten av den 900 meter høye loddrette veggen. Bare 15 minutter på sti tar oss inn til bunnen.

Simen prøver noen forsiktige første steg på vei opp. Bare 3000 fot igjen.

Selvportrett med ryggen mot granitten.

For de som liker klatring, skal dette være gralen, et av de store svennestykkene i verden. Vi så ett lag på vei opp mens vi spiste sein lunsj under veggen. De slo opp teltet sitt mens vi så på. Granittveggen virket forbausende glatt, opplagt en vrien måte å komme seg til topps.

Nesten ikke synlige på avstand. Små mauer i veggen. Med kikkert ser vi telt og utstyr. Imponerende!

Vi avsluttet en lang, flott dag her inne med å ligge på ryggen tett under stupet. Se oppover langs den blanke steinen og undre oss over både fjellet og at det faktisk er mulig å komme seg til topps med henda.

Hoi, så bratt og høyt.

Aksel vurderer muligheten for å nå toppen, men legger motstrebende prosjektet på hylla.