Devils Tower

I en øde avkrok i det nord-østre hjørnet av Wyoming står Devils Tower. Et merkelig fjell, omtrent som et melkeglass opp-ned. På nært hold blir det enda merkeligere fordi hele fjellet er laget av store søyler. Massevis av søyler tett-i-tett. Selv husker jeg fjellet dukket opp i filmen over. Et passe sted å møte folk fra verdensrommet.

Rundt en sving, og plutselig dukker den opp.

Litt nærmere.

Helt oppunder. Toppen er nesten 400 meter høyere enn oss.

Aksel med fjellet i ryggen kikker utover åslandet.

Parkvesenet har laget en asfaltert (!) vei rund hele fjellet. Kvartveis rundt setter Helene og Aksel seg ned i stikanten. Vi andre fortsetter litt til.

Vi får øye på klatrere i veggen. Skikkelig fjellsprekk-klatring. Granitt-søylene som lager tårnet blir store  på nært hold.

Simen finner en diger kikkert og holder øye med de modige folkene der oppe.

Vi snur og finner våre venner på den samme steinen. De hører på musikk.

Høyt der oppe, helt oppe mot toppen, er det et eldorado for store fugler. Det kryr av rovfugl som seiler rundt på oppdriften i veggen.

Det er mye dyr i de amerikanske parkene. De er litt mindre sky enn sine norske slekninger.

Sistemann vi sier farvel til før vi reiser videre mot Yellowstone. En prærie-hund omtrent så stor som et marsvin. Det vrimlet av de artige skapningene.

Mount Rushmore og Crazy Horse

Parkering ved Mt. Rushmore. Aksel er godt installert i det bakerste setet og bruker litt tid på å grave seg ut fra dyner, puter og spillmaskiner.

Jeg forestilte meg en liten parkeringsplass med en kort grusvei opp til fjellet hvor vi kunne se steinhodene. Slik er det ikke.
Det er svære parkeringshus oppe i åsen. Inngangspartiet er monumentalt og flott.

Det var forseggjort. Pillarer med enkeltstatenes flagg og inngravert datoen de ble del av unionen. Helene gjenkjente en del datoer fra historietimene sine, og kunne fortelle om bakgrunnen. Aksel hadde lopper i blod og var lite poseringsvillig.

Gjensyn med Abraham Lincoln etter Washington DC.

En populær plass.

Et lite stykke unna ligger Crazy Horse Monument, et slags indiansk motstykke til Mt Rushmore.

Det er veldig uferdig, men vil til slutt forestille høvdingen til hest. De har en vei å gå. Bare halve ansiktet er utført. Får de det til, blir det imponerende. Stedet for øvrig var organisert som et museum og turistshop - mye mer kommersielt enn Mt. Rushmore. Artig å ha vært der.

The Badlands i South Dakota

Mot slutten av det store slettelandet ligger Badlands.

Mye hard leire som er vasket ut i årenes løp.

Fantastisk plass for klatring. Noe av leiren er hard som stein, men mange steder er den helt løs.

Bakgrunnen ser ser nesten ut som en kunstig filmkulisse

Etter et par timer med kjøring, spasering, klatring og balansering er det farvel til Badlands og vi reiser videre mot Rapid City, Black Hills og Mt Rushmore.

Prærien

Å krysse Amerika i nord betyr mange, mange timer på prærien. Strengt tatt kalles hele det indre lavlandet for prærie. Alt mellom Appalachian og Rocky Mountains. Endeløse sletter hvor det meste er jordbruksland.

Men et stykke vest for Iowa, inne i Sør-Dakota, slutter det intensive jordbruket, og beiteland tar over. Det jeg tenker på som den egentlige prærien.

De aller fleste har etterhvert kjørt på på amerikanske motorveier. De er fabelaktige og gjør det mulig å krysse hele stater på få timer.

 Til slutt kommer fjellene i vest til syne. Noen tusen kilometer med flatlands-kjøring er forbi.

Iowa - Lake Okoboji

Velkommen!
Etter noen timers kjøring mellom maisåkre ruller vi opp til rekkehuset ved Lake Okiboji. Phil og Jody vet ikke det beste de kan gjøre for oss. Vi strekker litt på armene, prater om reisen vår og livet deres i Iowa. Deretter er det ut på tur rundt Okiboji.

Oppstilling med iskrem.

Phil viser seg som en ekte bilentusiast med to strøkne sportsbiler i garasjen.

Kjørebriller og caps på. Guttene elsker å bli tatt med på tur.

Huset ligger ved innsjøen. Vi må ned og titte.

Okiboji er en såkalt clear lake med kildevann strømmende opp fra  bunnen. Vannet er normalt super-klart, men sterk vind roter opp alskens bunnslam. Helene er litt betenkt og frykter gjeddene.

Svigersønn Dale tok oss med på båttur. En hel dag på sjøen.

Innimellom stoppet vi opp og hoppet uti.

Mot slutten av dagen dukket barnebarn Kendra og Matt opp med en vannscooter. Gull for alle sammen.

Posering før de reiser utpå for å more seg.

Helene og Simen klorer seg fast og unngår såvidt å havne i vannet.

Aksel morer seg med Dale
Neste morgen var det farvel til fantastiske Vander Ploughs i Iowa. Fra nå av var det ingen flere besøk hos slekta, bare oss, bilen vår og motellene. Pluss alle de stedene vi ønsket å stoppe.

Besøk hos flere bra folk i Minnesota

Håkon har mer slekt i USA. I Minnesota, selvfølgelig! Der bor etterkommere etter utvandrere fra Valdres og Anmarkrudslekta (på Barbro sin side). De har vært veldig flinke til å holde kontakt med sine aner i Norge, og vice versa. I fjor sommer var det et stort slektstreff i Norge. Vi gikk dessverre glipp av det fordi vi skulle reise til USA, men nå har vi fått møte mange av de som var i Norge, her på deres hjemmebane!

Det var underlig å kjøre inn i Minnesota og se hvor sterkt preget av norsk opphav denne staten er. Man har alltid hørt om det og tøyset med det, men det stemmer faktisk. Å høre etterkommerne fortelle enkelt-historiene til de som tok det store skrittet til Amerika, er spesielt. Det er så man i selve landskapet ser for seg Wilhelm Mobergs utvandrer-trilogi og hører Liv Ullman si på sitt noe gebrokne svensk: "Karl Oscar - nu vil jag med åka til Ameriken!"

Velkommen til Vang. Med norsk og amerikansk flagg. De feirer 17. mai. De kårer miss Norway i alle de "norske" statene, og så konkurrerer disse om å bli "the American Miss Norway". De har gode jordbær også. Som i Norge. 

Vi var invitert til Betty, Barbros tremenning, og hennes mann Walt i Nrothfield, Minnesota. To oppegående og utrolig hyggelige mennesker som har viet sitt arbeidsliv til St. Olavs College - som ligger på nabotomta deres, nærmest. Han som filosofiprofessor og hun blant annet som ansvarlig for studenters utenlandsopphold - som det var mange av.

Gode Betty 

Walt med sitt lune smil

Vi fikk en skikkelig omvisning på colleget, og ønsket egentlig å være unge studenter både Håkon og jeg. Lesesalene i Universitetet i Oslo sin Urbygning på Karl Johan ville måtte skamme seg målt opp mot omgivelsene studentene her fikk nyte!

De tok frem et kulespill vi aldri har sett før. Det fenget store og små.

Full konsentrasjon. Aksel og Simen var de beste. Men de trente også mye!

Vi ble for halvannet år siden kjent med en amerikansk familie som hadde gjort det samme som oss, bare i Norge. Det var niesen til Betty og Walt og hennes familie. Mannen hennes var Fulbright-stipendiat i Oslo, og barna, Caleb og Caroline, gikk på norsk skole og barnehage i Oslo. De dro tilbake til Northfield rett før vi dro over hit, og nå fikk vi treffe dem igjen!

Simen og Caleb (9) fant hverandre med en gang tross tre års forskjell. Simen fikk også overnatte hos dem.  

Caroline (6)

Sist Aksel og Caroline snakket sammen i Norge, kunne han ikke noe engelsk, men hun kunne litt norsk. De lekte bra sammen likevel. Nå snakket Aksel flytende engelsk, og hun nektet å snakke norsk. Jeg tror de begge var fornøyd med det byttet.

Mye sprell og stup i bassenget

Caroline var skikkelig uredd!

Kelly

Vi storkoste oss ved bassengkanten i hagen til Betty og Walt, Det var varmt i været, og det eneste rette stedet å være mye av tiden. Ungene syntes det var deilig å slippe å være turister, bare kunne leke, slappe av, slå av en bra prat med Betty og Walt og de andre og gjøre det de hadde lyst til. 

Fantastisk lego-butikk. Du kunne plukke akkurat de klossene du ville i løsvekt - akkurat som godteri!

Men en dag skulle vi opp til Minneapolis og tite litt, og vi skulle besøke enda flere fra slekta. På vei opp dit dro vi innom Mall of America. Et gedigent kjøpesenter med innendørs fornøyelsespark, akvarium, kino og all verdens butikker. Vi tok en rask titt, Simen kjørte en syk berg og dalbane, vi gikk innom Lego butikken og Helene kjøpte noe på salg på Victoris Secret. Kjapt og effektift lite inntrykk av gigantomania som kanskje bare finnes her borte. 

Joann og Paul - foreldre til Linnae som har undervist engelsk i Polen i noen år. Joann er også niese til Betty.

Vi gikk en fin tur langs en elv med fossefall. Den rant til slutt ut i Mississippi. Helene vasset i selveste stor-elva.

Helene dypper bena i Mississippi

Betty og Walt på kjøkkenet. Samarbeidet var vel definert og raffinert opp gjennom mange år ;-)

Betty og Walt lagde så deilig mat! Vi har ikke vært så godt vant hele tiden på turen, og barna har egentlig ganske raskt gått lei av fast-food og annen restaurantmat. Så det var en dobbel velsignelse å få spise hos Stromseth-familien. Vi hadde også gleden av å spise hos deres sønn, Jim, og kona Laurie, i Washington DC en ettermiddag da vi var der. Da fikk vi treffe søsteren hans med familie også. Masse interessante mennesker på en gang!

Jim - utsøkt kokk. Han driver catering i Washinton DC og er fast leverandør til blant annet Clinton-familien. Jane, hans søster, fortalte at han også var fast leverandør av inside-news....

Simen koser seg med Walts gode vafler til frokost!

Tid for å takke for samværet! Caleb er med.

Helene satte stor pris på at B & W spurte av interesse og lyttet til svar. 

Å møte Betty var som å se igjen en god venn. Takk for praten!

Baksiden av medaljen med å treffe så mange bra folk, er at man må si farvel til alle. Så mange steder man kunne ønske seg å tilbringe masse tid, og så mange mennesker man gjerne skulle ha fått kjenne lenge og tilbringe masse tid med. Men vi får bare være utrolig takknemlige for å ha fått anledning til å treffe dem alle sammen. Så kan vi bære dem med oss videre i hjertene og tankene våre. Og føle oss rike.